MUSIKK ER VIKTIG: 25 ÅR MED «TAKING OVA»
For 25 år siden satt en framtidig ledende hiphop-stjerne foran TV-en i stua med familien sin, pizza i handen, og en 2-literflaske Cola på bordet. En annen, litt eldre, satt på vorspiel med kompisene sine, mekkeblad og murere på sitt.
Det var lørdag, TV2 viste den nye, mer kommersielle konkurrenten til Spellemannprisen, fra Oslo Spektrum. Jahn Teigen og Gunilla Holm ledet, internasjonale plattheter som Eros Ramazzotti og Natalie Imbruglia gjespet om kapp med vår egne Espen Lind.
Enorme navn, ja visst, men for en rap-interessert ung mann, med graffiti-filmer, kassetter merket «National Rap Show», og feite lisser som sine kjæreste eiendeler, uutholdelig. Seriøst, fuck de greiene der.
Plutselig: en liten armé av hiphoppere, kledd i matchende Helly Hansen-jakker rappellerende ned fra taket, SWAT-stil, rappende gjennom salen, akkompagnert av storslagne strykere og en klassisk, basstung beat. Colaen/Lysholmer Icen rett i vranghalsen.
Hva faen skjedde? Ingen caps bak frem eller humoristisk «Yo!» fra programlederne. Det eneste som var ovenfra og ned var selve rappelleringen. For første gang var hiphop tatt på alvor.
Tommy Tee var ikke noen nykommer, akkurat. Han var allerede Norges mest profilerte hiphopper. For oss på bygda, fra vi så han på NRK i Vandaler Vrenger Plater i 1990. For de i Oslo, minst siden han gikk på lufta med «Strictly Hiphop» på Rainbow Radio i 1988. Han var selve premissleverandøren for hva hiphop var og kunne være.
Vel hadde Warlocks vår første genuine raphit med «Flashbacks» og N-Light-N hadde med debutplaten «Deep Green» begått vår første sertifiserte klassiker, men begge deler føltes som oppvarming til dette øyeblikket. «Taking Ova» er norsk hiphops nasjonalsang. Vi reiser oss når den kommer på. Dette var selve starten på norsk hiphop-industri. Og er det ikke Coolio som står i bakgrunnen?
Rapperen på vorspiel blir helt umulig resten av kvelden. Hele hans eksistens er plutselig berettiget. Han hadde rett, bitches! Det går faen meg an å slå igjennom i Norge. Det er ikke en feberfantasi å tro at folk vil høre på hva han har å melde. Dette er hans versjon av øyeblikket Scarface ser luftballongen med påskriften «The World is Yours».
Han hjemme hos mor og far blir bare stille, synker ned i sofaen og tilbringer resten av kvelden drømmende og ikke til stede i samtalene som går over stuebordet. Han skjønner nå at dette er det han skal gjøre. Selv foreldrene hans prater om disse sinte, unge mennene som var så flinke i engelsk.
25 år seinere er selv rapperen som satt sammen med foreldrene sine sin karriere ferdig. Han hadde et par hits på begynnelsen av 10-tallet, før han fikk dama si gravid, og konsentrerte seg på utdannelsen sin. I dag jobber han med ungdom på skråplanet, og selv om han prøver å forstå, er det som om kulturen ikke er til å kjenne igjen. Av og til røyker han en spliff og kjenner på gamle følelser. Til han kommer på at det er hans tur å levere i barnehagen i morra.
Han som satt på vorspiel hadde sin tid ti år før, og var en del av den store norskspråklige rap-revolusjonen tidlig på 00-tallet. Han turnerte fritidsklubber landet rundt, levde for open mic sessions, importerte 12-tommere og tags.
Han skjønte aldri konseptet autotune, og mistet helt smaken for rap rundt når Karpe slo igjennom, selv om han tar med seg familien når de spiller i Spektrum. Av og til møtes han og det gamle crewet, når en av 90-tallsheltene hans fra USA er på turne i Norge. Masta Ace, kanskje. Eller når Tommy Tee fyller Rockefeller. Da mimrer de om de gangene de fikk chase av vektere.
I dag kom han hjem fra jobben sin og hørte kjente toner fra stua. Det var sønnen hans, som vanligvis synes at pappa er sykt akterutseilt, som spilte en remix av «Taking Ova». Hans favoritt-rappere Oscar Blesson, Tyr og Pasha var de som gjorde at han fant dem i sin New Music Friday.
Låten er «Taking Ova 4.95 (RAP LEGACY), har også med M4 og Mo Ayn og er første ledd i en omfattende 25-årsfeiring. Og er kroneksempelet på det som har holdt Tommy på frontlinjen av norsk rap siden da.
Gjennom sin jobb på NRK, og den uendelige strømmen av rappere som renner ned døren hans i Torggata, trenger ikke Tommy prøve å finne tidsånden. Han står midt i den, puster den, lever den. Det fins ikke noe verre enn middelaldrende rappere som kaster seg på dagens trender.
Det trenger han heller ikke. Han samler sine favoritter og lar de spytte noen fuckings bars. Alle stiller opp, for de har alle vokst opp med Tommy. I am your father, Luke.
Tommy Tee er ni år eldre enn Elvis var da han døde, ti år eldre enn Jens Stoltenberg var da han ble statsminister. To år eldre enn Jahn Teigen, da han sto der skrukkete og avleggs på Hit Awards, som et gufs fra jura-tiden.
Han har ikke dratt noe sted. Ikke en gang på en aldri så liten ferie. Og han er det beste motargumentet mot sitt eget mantra fra ti år tilbake, «Musikk ække viktig». Visst faen er det det. Og visst faen har din vært det, for en hel hærskokk av oss. Måtte den leve i minst 25 år til.