KAMELEN – Satellittscenen, 25.08.2023
– E dåkker klar til å lage hælvete med oss, Tromsø?
Ingen trenger egentlig å svare. Det er bare å se utover sletta på Prostneset. Der koker det, og for flere unge publikummere koker det såpass at de må bæres bort – selv etter oppfordringer om å «ta vare på hverandre» fra scenen.
Som eneste rapper på festivalprogrammet, så jeg fram til møtet med Kamelen denne fredagskvelden. Et par bars inn i «Tilbake i city» er det åpenbart at jeg ikke er alene.
Folk er sultefôra på hip hop. Det danses så spriten spruter.
I sidesynet ser jeg at et knippe kids har revet bort filten på gjerdene, og skaffet seg gratis innsyn til konserten. Hvem var det som sa at ungdommen mangler initiativ og oppfinnsomhet, hæ?
Oppe på scenen er Marcus Kabelo Møll Mosele, alias Kamelen, et eneste stort glis. Men fliret blir enda breiere idet kveldens første BH finner veien opp på scenen. Kall meg en gammel knallis, men jeg kniser godt under barten av at dette fortsatt er en greie i 2023.
Mannen, unnskyld tjåmmiæææn, fra Bergen er kulere enn en frysedisk med italiensk iskrem. Og han vet det. Kamelen skvetter ikke, men dukker elegant unna, da en øl med kurs rett mot skallen hans kommer flygende.
Landets eneste gangsta-rapper vet å spille rollen. «Kapital» er så unorsk at det er en fryd. Under «Beng Beng Beng» smeller bassen like tungt som en flodhest på trampoline.
Kamelen gidder ikke bli mer andpusten enn nødvendig, og overlater mye av rappinga til sitt sidekick Adrian Rendell. Rendell gjør en enorm innsats, og selv om kveldens publikum knapt nok trenger noen hype man, skrur Kamelens partner galskapen opp et knepp eller to.
Etter mye oppbygning fra crewet sitt, tar hovedpersonen seg god tid til å strippe kroppen for verdisaker. Så leverer Kamelen festivalens suverent råeste stagedive.
Her er det ingen HMS-ansvarlig til stede, så vi får håpe at det gikk OK i gryta foran scenen der.
Som i den beste hiphopen, er det plenty av aggresjon og mørke i bunnen av denne musikken. Folk danser ikke bare, men hopper taktfast til hver beat. Hormonene spretter veggimellom, og på ett tidspunkt er jeg litt bekymra for å måtte vri litervis av øl og sprit ur av klærne etter endt konsert.
De mer uptempo låtene med høy klubbfaktor er jeg i utgangspunktet ikke like stor fan av, men i kveld funker det aller meste. «Creme de la creme» er som Kygo for badboys og jenter med attitude. Og da rekordmange langfingre kommer opp i lufta under «Fakk min x» må jeg bare flire.
Kamelen og crewet ville lage helvete, og dette var jævelskapen vi trengte.