ANDREW RUMSEY «Evensongs» (Andrew Rumsey Records)

Absolutt alt var ikke bedre før. Noe var bedre, men det meste har blitt bedre for de fleste av oss. Når det kommer til musikk, er det iallfall lettere å henfalle til nostalgiens fangarmer. Man spilte fysiske skiver og greier, og skivene betød så uendelig mye mer. I hvert fall for dem som levde da og som ikke har fortsatt å følge med og som lener seg mot nostalgien, altså sine egne, gamle plater, for å få dette bekreftet.

Slik det vel også vil være om 50 år når våre barn og barnebarn vil hevde det samme. «Steike, husker dere hvor mye mer sjarm det var med Spotify, før musikken bare ble overført direkte til deg gjennom en pille til frokost»?

Men man måtte altså til ei platesjappe, ei platemesse, eller bla gjennom kataloger, og selv om det var steike mye sjarm med dette, var det likevel så sinnssykt mye man gikk glipp av. Da også.

Sjansen for å komme over et trolsk vakkert mini-album fra England, fremført av en biskop, og trykket i noen få eksemplarer, ville vært små, om man ikke vanker i de kretser, som de færreste av oss gjør. Denne skiva er ei sånn, oppdaget gjennom et lite tips i sosiale medier fra en engelsk venn av meg som er langt over snittet interessert i musikk.

Andrew Rumsey er helt ukjent for meg, og det eneste jeg fant da jeg søkte på ham, var en engelsk skribent og biskop som het det samme. Og det viste seg altså at dette var samme mann. Så med mindre dette er en svært vellykket Spinal tap-spøk som har overlevd internett, at det er det ukjente barnebarnet til Nick Drake som kødder med meg (og noen flere), er altså dette det eneste albumet denne biskopen av Ramsbury i Sør-England har laget. Og det er greit nok for meg, for det viktige her er at den får mange flere lyttere.

Hvis jeg har forstått dette rett, har han altså skrevet ei bok med flere dikt (som kan kjøpes via Bandcamp sammen med vinylen eller CD-en, for der i gården er han!) som han her har tonesatt (noen av dem) og spilt inn.

Åtte låter er spilt inn live i sommer i en eldgammel og avsidesliggende kirke i Wiltshire fra 1100-tallet, sammen med gitaristen David Perry. I tillegg passerte de etter sigende ut noen mikrofoner utenfor, for å fange lydene av fugler, insekter og sval vind i trærne, og disse lydene hører man om man avspiller skiva med høyt volum på bra anlegg (eller med gode hodetelefoner). Gitarene er helt sjukt elegante og vakre hele veien.

Soundet som sådan er helt fortryllende, for de nakne arrangementene gir låtene en trolsk spenning som løfter diktene opp og slår deg i bakken. Om jeg skjønner albumet rett, er det savn og minner og tristessen som vugger mellom disse han tematiserer.

Og det er helt topp, men for min del kunne han like godt sunget om prisene på takpapp, samferdselspolitikk på den polske landsbygda eller om verdensrekorder i idretter jeg ikke har hørt om. For hovedpoenget her er at Andrew Rumsey har laget en samling eminente låter med britisk folk, som er så vakre, så skjøre, så såre og så hektende at du simpelthen ikke klarer å legge skiva fra deg.

Har selv vært gjennom den 10-12 ganger nå, og det er bare begynnelsen. «Favoured Son», «Big Belly Oak» og «Queen Wasp» er alle lagt til diverse spillelister, inklusiv den for høydepunkt i 2023. Det vil bli flere.

Ser man det. Her skulle det altså en biskop til for gjenreise britisk folk (som om den har vært nede, da. Det føltes bare så tøft å skrive det). Gjør deg selv en tjeneste ved å sette på denne skiva, skjenke deg et stort glass med noe du liker å drikke, dim ned lysene og skru lyden høyt opp. Helt perfekt til årstiden, dette.