666:
– Blårock er lukten av orgie og varm sæd, sa en fyr til meg. I fullt alvor.
Jesus Kristus. Første band hadde ikke engang entret scenen. Galskapen var allerede i gryning. Hva han egentlig mente aner jeg ikke. Og egentlig vil jeg ikke vite det heller.
Det var bare å åpne vinduet og sparke herr Kristus ut. Publikum vil ha 666. Alle mørkemenn og -kvinner krever boogierock.
– Vi er 666. Vi har vært i Satans tjeneste i 40 år, åpnet vokalist Tom Arne Hermansen. Ispedd en solid dose humor, selvsagt.
Sammen med trommis Knut Nilsen og Bønna Helberg på bass er de tre «gæmlisene» som har vært med fra starten.
Og dette er lokale legender vi snakker om. De anses av flere som landets første black metal-band da Alf Krogseth grunnla bandet i 1982. I dag er det lite black metal å spore i lydbildet, men heller et herlig Motörhead- og AC/DC-driv. «Ungdommene» Håvard Stangnes og Finn Harald Fodstad, begge gitarister som er nytt blod i bandet, tilfører bandet ekstra trøkk. På den intime, lille scenen på Blårock låter det praktfullt.
Tom Arne er harrysjarmøren med trailerbart og Underberg på baklomma. Denne kvelden hadde han, og mange med ham, gledet seg til lenge. Og de innfridde som bare dét.
«Lucifer», «Smerten» og «Alkohol» er alle klassikere, men selve rosinen i Satan-pølsa er selvsagt låta «666», som de avslutter mørkemessen med.
Det er både rørende, sjarmerende og helvetes tøft. Gamlegutta leverer fremdeles, og Far selv sitter nok der nede og applauderer sine disipler.
In Nomine Satanas.
Thee Mono Sapiens:
Hovedretten denne kvelden er Thee Mono Sapiens. Bandet som debuterte på den samme scenen på Blårocks 10-årsjubileum, og med det hadde et lite jubileum selv.
Det har vært stille rundt gutta i lang tid nå. Hvordan ville det gi seg utslag på scenen? Hadde jobb- og familieliv gjort dem rustne? Spenningen var enorm.
De starter, som de alltid gjør, med det som er verdens tøffeste intro. Ensomme riff på bassen av bandets ferskeste medlem Tango Sapien, så følger Gringo Sapien på med trommer, gitaristene Sambo og Keiko Sapien hiver seg med, før vokalist Homo Sapien til slutt entrer scenen med sitt primalskrik.
Puh! Den sitter perfekt. Folk ser på hverandre, smiler og nikker. Man får frysninger.
De hopper rett inn i «Out Of Time», og det er bare å konstatere at de låter like forbannet bra. Hvorfor så lang pause?
Man kommer i hu at man en gang trillet terningen til seks på Bukta-konserten deres i 2012. I ettertid har jeg tenkt at det var litt overilt i et øyeblikks eufori. Men nei. Den står bom fast. For det er som å få alle bekreftelser kastet på seg igjen. De er så inni helvete bra! Og de har enormt bra låter. Det er bare så lenge siden sist man hørte dem sist.
I tillegg ser de like bra ut. Ulastelig antrukket i dress og slips. Pen ungdom har blitt pene voksne. Modne Sapiens.
Det ikoniske bildet av Johannes (Homo Sapien) som henger på veggen på Blårock er flere år gammelt. Han er kliss lik i dag. Ikke en dag eldre. Ikke et gram tyngre. Det er bare å sammenligne med dagens bilde tatt av vår utmerkede, unge fotograf.
Kvartetten som debuterte for 20 år siden utvidet seg etter hvert til en kvintett. En ekstra gitarist gjorde de endra strammere og hardere. The Dogs-trommisen ga dem også et løft.
På jubileumskvelden storkoser de seg på scenen. Sammen med et svært entusiastisk publikum. Alle tenker nok hvorfor de ikke spiller oftere. Det tipper jeg bandet også gjorde selv.
Mellom låtene får vi herlig pappahumor fra vokalist Johannes mens han skåler med ei flaske Cava. Og vi får et rørende øyeblikk når de spiller låta «Stains», en cover av The Considerate Lovers, bandet som avdøde Blårock-ansatte Henry Johnsen spilte i. For en feiring av Blårocks 30 år er samtidig å hedre de som har gått bort. Og Blårock har flere ganger opplevd å miste ansatte som har dødd altfor tidlig.
Mens nordmenn flest sitter hjemme denne lørdagskvelden og ser på en gjeng med gule ulvemasker på hodet, får de heldige på Blårock høre Johannes primale ulveskrik i «Werewolf». Igjen og igjen. Øreproppene gjør at han ikke skriker tinnitus på seg selv. Og stemmen holder hele veien ut, til de avslutter med Mono Mens «Slammer».
Det er så imponerende. At man i det hele tatt næret en liten frykt på forhånd er bare å beklage. Thee Mono Sapiens er fremdeles blant det beste vi har her i landet.
Publikum klemmer hverandre, skåler og er glade. Det er stinn brakke på Blårock. En nydelig kveld.
At Johan (Sambo) senere erkjenner: «Vi glemte å spille «So Long» selv om den sto på settlista», er greit. Så lenge dere tar den neste gang, og dere lover at det ikke blir lenge til.