GWAR, Lordi og sminkepungen til mordi kan seg en bolle, mens «Maskorama»-kjendisene idømmes evig halsbetennelse.

Dette er de maskerte rockerne som gjelder.

Helge Skogs fem utvalgte maskefjes:

ARTHUR BROWN

Arthur Brown er for mange mannen som startet maskeraden i rocken på ordentlig. Etter å ha hatt moderat suksess med flere band, tok briten den helt ut på siste halvdel av 60-tallet. Der mange hippier var fornøyde med en blomst i håret og litt morotobakk i pipa sier bandnavnet The Crazy World of Arthur Brown det aller meste.

Brown tok den psykedeliske rocken helt ut på viddene. Da måtte jo naturlig det visuelle uttrykket matche den fargerike, tidvis direkte ko-ko, musikken. Arthur begynte å opptre med en slags brennende hjelm – et konsept vi må driste oss å kalle temmelig langt unna HMS-standarden for dagens musikere. Men hva kunne ha passet bedre, med signaturlåten «Fire»?

Browns lyde hode stoppet ikke der. Han kombinerte det svært alternative hodeplagget med en skremmende, og noen ganger fargesprakende, ansiktsmaling. Dette hevdes å ha inspirert blant andre sjokkrockens far Alice Cooper og funkpioneren George Clinton, og vi ser jo hvor svartmetallens liksminke stammer ifra. Rocken har ikke kastet maska siden.

GHOST

I 2010 var masker og sminke innen rocken et fenomen forbeholdt dølle amerikanske metalband. Disse hadde gjerne en melodisk teft som skulle tilsi at maskene hadde en kombiner hørselvern- og hjernestrammende effekt. Ut av det svenske intet kom plutselig Ghost, med glimtet i øyet som maskerocken for lengst hadde mistet.

De skamløse svenskene gjorde Gamle-Erik gøy igjen. Her var det okkult pop spekket med hår(d)rock-riff og refrenger fylt av en tyggegummi-satanisme man gjerne messet med på.

Som en del av selv-mystifiseringen klarte bandmedlemmene å holde sine identiteter skjult ganske lange. Frontmann og låtskriver Tobias Forge passet med jevne mellomrom å skifte «personlighet». Inspirert av katolisismen har svensken slitt ut flere utgaver av Papa Emeritus og Cardinal Copia.

Bandmedlemmene har måtte ta til takke med fellesbetegnelsen A Nameless Ghoul. I alle fall frem til 2017 da fire tidligere medlemmer saksøkte Forge, og de ekte navnene ble offentliggjort via det svenske rettssystemet. Virkeligheten suger, altså!

BLOWFLY

Det var nok mange årsaker til at Clarence Henry Reid valgte å skjule seg bak en maske. At han valgte et pseudonym med den galante norske oversettelsen spyflue er nå én ting. «Superhelt»-kostymet var i alle fall ikke skapt for å «mikse inn i bakgrunnen», og rimene hans var jo umulig å forbigå i stillhet.

Den sexfikserte Blowfly-karakteren var i utgangspunktet en fyr som sang novelty-versjoner av soul- og funk-hits. Og ingen med vettet i behold ville ha signert låttitler som «Spermy Night in Georgia», «Who Did I Eat Last Nite?» og «R. Kelly in Cambodia» med sitt ekte navn.

Reid var i utgangspunktet en relativt suksessfull låtskriver for flere store artister, men han klarte bare ikke la være å parodiere andres hits. Etter hvert skapte han sin egen sjargong og sjanger, der funk, hip hop og rock fungerte som bakgrunn for perversiteter av alle slag.

Blowfly forble frem til Reids død i 2016 et undergrunnsfenomen. Det bør nok mainstreamen være takknemlig for. Blowfly-katalogen er ikke noe for sarte ører. Eller trange rumper – som han nok ville ha sagt sjøl.

BRUJERIA

Om noen gjorde musikken på 90-tallet farlig, var det Brujeria. Denne gjengen av maskerte latino-banditter får fortsatt etterkommere som Slipknot til å fremstå som emo kid-versjonen av Sesam Stasjon. Den 14-årige utgaven av undertegnede var solgt idet jeg plukket opp bandets sjutommer «El Patron» – en svært eksplisitt hyllest av narkobaronen over alle narkobaroner, Pablo Escobar.

At Brujeria-medlemmene kjørte gjemmelek med sine identiteter var kanskje ikke så rart. «The Mexicutioners» tok narko, våpen og vold-tematikken temmelig langt. Brujeria var ikke snauere enn å ha ekte likdeler avbildet på omslaget av debutplata «Matando Güeros». Og man trenger ikke mye til spanskkunnskaper for å høre at tekstene ikke handler om miljøvern, tannpuss eller jazzballett.

At man fant ganske kjente tryner fra Faith No More, Dead Kennedys, Fear Factory og Napalm Death i bandbesetningen var nok også god grunn at disse karene konsekvent skulte seg bak bandanas og solbriller. Tilknytningen til Brujeria ville neppe vært spesielt karrierefremmende for noen.

PUSSY RIOT

Det er jo ikke bare fjas og PR som gjør at artister føler at de må skjule seg bak en maske. Aktivistene i kollektivet Pussy Riot har brukt balaklava som et redskap i kampen for ytringsfrihet. I 2012 fikk Pussy Riot satt verdens fokus på problemene i Russland da tre av bandmedlemmene ble arrestert for protester mot Putin og den russisk-ortodokse kirken.

10 år senere alt dette dessverre fortsatt høyaktuelt, ettersom Vladimir Puta, som Brujeria nok ville kalt han, har gått til krig mot et av sine naboland, og bruker statlig propaganda for å forsvare invasjonen på hjemmebane.

Virkeligheten overgår noen ganger fiksjonen. Pussy Riot-medlemmene Nadezhda Tolokonnikova og Maria Alyokhina dukket i 2015 opp i en episoden av Netflix-serien «House of Cards». De uttalte etterpå at Putin-karakteren i serien var altfor mild, sammenlignet med despoten som styrte deres hjemland.

At amerikanerne skulle velge en så rape gal president, gjorde den nevnte TV-serien direkte usannsynlig for de fleste av oss seere. Men gjett hva slags oppblåst tegneseriefigur som flyttet inn i Det hvite hus like etterpå?

Egon Holstads fem utvalgte maskefjes:

KISS

Det er få band som i like stor grad klarer å få opp temperaturen blant rockentusiaster som våre sminkede venner fra New York. KISS-mania var helt ekstrem også i Norge på siste halvdel av syttitallet/første halvdel av åttitallet. Deres innflytelse kan man selvsagt også mene hva man vil om, om den var bra eller dårlig, men den var massiv åkkesom.

Catchy riff, låter med masse lim i seg og et image som var like infantil som genialt førte kvartetten opp til stratosfæriske høyder, iallfall kommersielt. Men også kunstnerisk er de vanskelig å komme unna når man ser hvem de senere skulle være forbilder for. Guns N' Roses, Dinosaur Jr, The Hellacopters, Nirvana, Type O Negative, Motorpsycho osv. Lista er tilnærmet uendelig.

75 millioner kjøpte skiver kan selvsagt være en ren tilfeldighet, men det er håpløst å krangle på deres betydning. Så kan (og bør) man spørre: Ville de blitt like poppis uten maskene sine? Nja, vil nok mange si. Som liten KISS-kid var det iallfall helt vilt spennende nettopp det at man ikke visste hvordan medlemmene så ut sånn på ordentlig, elegant og fiffig håndtert på tegneserien på bakcoveret på skiva «Unmasked».

Da de spilte i Drammenshallen i 1980, snek VG seg inn på Fornebu med telelinse, der særlig Paul Stanley og Gene Simmons ble «avslørt» som vanlige dødelige, med vanlige ansikter (Ace Frehley snudde seg bort. Eric Carr … vel, han var jo bare Eric Carr).

Og Gud, som vi hatet det! Fotografene skulle skytes av KISS Army og katastrofen var et faktum. At de senere lot maskene falle, var selvsagt en tabbe. Magien forsvant, og jeg husker fortsatt nedturen fra det nitriste coveret på «Lick It Up», der de poserte uten masker/sminke. Det var som å se bestemor/bestefar naken. Man visste at det gikk an, men ville man vite av det? Ne-hei!

THE RESIDENTS

Et av tidenes mest mytifiserte kultband. De startet omtrent samtidig som KISS, men hadde ikke samme kommersielle kåthet eller gjennomslagskraft, og bandet har spydd ut skiver i et durabelig tempo siden den gang (antallet er over 60, litt etter hvordan man regner).

Hvem medlemmene egentlig var, hvordan de så ut, hva de holdt på osv. har vært en seig myte å knekke, og den er i prinsippet ehhh … u-knokket til den dag i dag, selv etter noen og seksti skiver og talløse konserter rundt om i hele verden.

Maskene deres er de karakteristiske og blodsprengte øyeeplene med flosshatter oppå, og disse preger da flesteparten av omslagene fra skivene deres. Og for noen skiver de laget i sine mest gylne øyeblikk, ikke minst de relativt speisa og knalle coverlåt-skivene (The American Composers Series), der den musikalske musikkarven fikk kjørt seg, med alt fra James Brown til Hank Williams. De spilte også i Tromsø (på Brygga) i 1986, men øyeeplene hadde blitt liggende igjen i Oslo, så der måtte de improvisere.

THE MUMMIES

San Bruna, California-bandet er meget vel et av de bandene i musikkhistorien som har vært aller lengst unna å få sin musikk brukt som demoskiver på diverse hi fi-forretninger. De spiller blå-metallisk, diskanthard garasjerock, der tekniske skills og more is more-filosofi er kastet på båten før første riff.

Også kler de seg ut som mummier, men masse gasbind og tøyfiller rundt fleisen og resten av kroppen. Sylkvasse gitarer, surklende hammondorgel, vill «Fun House»-saksofon og låter og tekster hardere enn granitt. Som et The Sonics stappfulle av kunstgjødsel og diesel.

De var for garasjerocken hva New Bomb Turks var for punkrock-revivalen på nittitallet. Bandet hatet CD-er, store plateselskap og alt som kunne minne om marketing og kommersielt taktikkeri, og deres «Fuck off!»-brev til SubPop, som tilbød dem å gi en singel med dem, er for lengst legendarisk. Ingen låte er heller tilgjengelige i strømmetjenester.

Samleskiva deres, «Death By Unga Bunga!!», på ærverdige Estrus Records, avstedkom dessuten bandnavn til et av Norges raffeste rock’n’roll-band. Og hvem vet, kanskje The Mummies er Robbie Williams, Ronan Keating, Bryan Adams og Morten Abels garasjerock-sideprosjekt? Det er lov å drømme.

ORVILLE PECK

Det har vært en god del berettiget fuzz rundt den canadiske mannen, men mye av det har vært av mer utenomsportslig opptatthet, som at han bruker maske, samt at han er skeiv og spiller en avart av country. Bare at det siste er et relevant poeng, og et slags fordummende paradoks, sier alt om hvor langt unna vi fortsatt er å komme i mål på enkelte felt. Innen enkelte miljø iallfall.

At Peck ikke står frem med sin identitet, og utelukkende poserer på pressebilder med maske, er muligens med å trekke fokus bort, men det burde det ikke, simpelthen fordi musikken hans er så glitrende utført, og det er vel strengt tatt dét dette skal og bør handle om.

Han høres ut som noe som kunne vært spilt inn på første halvdel av sekstitallet, da retroreferansene tårner seg opp for hver låt man hører. Den mest opplagte her er Roy Orbison, Chris Isaak (som selv drev med 60’s-retro to tiår etter tiden), Jody Reynolds og helt uunngåelige Elvis. Også ser han jo helt knall ut, som ei blanding av halvt tullete og halvt truende. Og synger som en gud.

HENRY FIAT’S OPEN SORE

Et knallhardt punkrockband fra Stockholm, som jeg fortsatt er fryktelig lei meg for at jeg ikke har fått sett live. En av de største bookingnedturene jeg hadde, da jeg drev på med sånn, var da HFOS måtte kansellere en jobb på Blårock, da de to uker før gig ble tilbudt supportjobben på en turné med The Hives. Men det var jo lite å si på det, og det hjalp ikke engang å grine.

Og bandet da! De spilte (og spiller) ekstrem tight og hard punkrock, med en vokal som mest av alt gir assosiasjoner til fabelaktige Rick Sims og The Didjits, og for den saks skyld Per Ivar Jensens Replaceable Heads. Også bruker alle masker og kler seg i lær, så de ser ut som de slemme slaktersønnene til The Mummies. Helt nydelig, selvsagt. De spiller fortsatt, så nå må noen se å få hentet dem opp til Nord. Det er et dårlig maskert krav.