LISA SKOGLUND Hagefestn, fredag 19.08 2022
Det hadde blitt litt stille rundt Lisa Skoglund igjen. Etter en long time coming debutplate i 2020, er den briljante singelen «Murmansk» i januar 2021 det siste vi hørte fra Tromsø-artisten. I alle fall vi som gikk glipp av hennes konsert under «koronautgaven» av Bukta i fjor sommer.
Jeg, og garantert mange med meg, sto derfor litt ekstra på tærne – med nyvaska ører – idet Skoglund og bandet entrer scenen i den trange bakgården på Skansen.
At kveldens trio – der Stine Maren Steien sitter ved pianoet, og Torje Åsali Jenssen trakterer gitaren – starter konserten med «Den siste poet» fra Lisa Skoglunds åtte år gamle debut-EP, viser at Skoglund har hatt voksne evner som låtskriver i lang tid allerede.
Skoglund utstråler en selvsikkerhet og innlevelse som sprer ro, og vekker interesse. En trolsk stemning brer seg, og man suges inn i en fascinerende historie om et tøylesløst menneske.
Historier er det riktig nok ikke mye av fra scenen, annet enn i selve låtene. Som artister kan man med fordel anerkjenne publikums tilstedeværelse før man begynner å kommunisere med lydmannen gjennom mikrofonene.
Det skal sies at lydproblemer, og uønsket feedback fra monitorene, preger konserten. I den første delen er det også mye sjabbing fra deler av publikum. Dette er jo ikke musikerne skyld, og jeg synes de i imponerende lite grad lar dette påvirke opptredenen.
Så, tilbake til musikken: Lyrikken er det jeg setter aller mest pris på med Lisa Skoglunds låter. De rå og billedsterke tekstene blir ekstra intense når man står i blikkontakts avstand unna hun som synger dem.
Stemmen, og måten hun bruker den til å skru lidenskapen i låtene opp på maksnivået, er også en av Skoglunds virkelige styrker. Denne fredagen synger hun som en ekte primadonna; med patos, sinne og autoritet.
Hjertet-utpå-drakten-tilnærminga blir nesten for mye under «Mer». Energien er herlig, men sirkulerer på scenen vel så mye som den slippes ut mot tilhørerne. Å gjøre dypt personlig musikk til en personlig opplevelsene også for et festivalpublikum ingen lett oppgave, og her synes jeg Lisa Skoglund har litt å gå på.
Trioen leverer pop som har vokst ut av den nordnorske visetradisjonen. Melankolien er hvor Lisa Skoglund trives, og leverer, best. I konsertsetting kunne tungsinnet og tristessen gjerne ha vært balansert med flere lysglimt, tenker jeg. Da kommer «Jævla perfekt», som en helt perfekt dæsj honning for å utjevne bitterheten i tekoppen.
Skoglund, Steien og Åsali biro med god musikk denne lune fredagen under dag to av Hagefestn. Samtidig var arrangementene i trioformat den vesentligste forskjellen fra lytte til Tromsø-artistens utgivelser.
