ÅRABROT «Of Darkness and Light» (Pelagic Records)
20 år har gått siden støyrockbandet oppkalt etter søppelfyllinga i Haugesund ga ut sin første EP. Mye rart har skjedd siden den gang.
De siste årene er det Årabrot versjon 2.0 vi har fått høre. Bandsjef Kjetil Nernes ble nemlig ikke bare kjæreste med Karin Park for 10 år siden. Haugalendingen inkorporerte raskt den velrenommerte svenske artspop-artisten inn Årabrot, og begynte å bruke ekteparets felles bolig – en gammel kirke i de svenska dalarna – som studio.
De skarpeste kantene er filt ned, og de aller mest menneskefiendtlige uttrykkene er dempet gjennom årenes løp. Avantgarde tendenser popper allikevel opp hele veien, og Årabrot skyller nokså konsekvent alle populærmusikkens læresetninger ned i dass.
Røsten til Nernes er slesk og bisarr, men samtidig autoritær. Allikevel er «Of Darkness and Light» Årabrot på deres mest melodiske til nå. Synth- og orgelspillet til Park gir bandet en enorm tilleggsdimensjon. De klokkeklare koringene hennes skaper en kul kontrast til Nernes' snerring og jamring.
Sammen høres de skummelt sterke ut. Om dette paret flytta inn i nabolaget, ville den kollektive forsikringspremien ha økt. Duoen spiller verken «safe», eller etter reglene.
Årabrot skaper sin egen versjon av gothrock. Det okkulte, og tidvis humoristiske, tekstuniverset er fascinerende. Musikken på denne skiva har en del fellesnevnere med artister som Crime & the City Solution, Mark Lanegan og Wovenhand. Men det er ikke noe monotont mørke vi utsettes for. Her rockes og rolles det på svett vis, med et kåt glis i munnviken.
Håndverket utføres med brutalitet man kun finner i den tyngre delen av metal-spekteret. Samtidig er det mye å hente for et veltrent par popører, gjennom disse 10 låtene. Årabrot byr på rockrefrenger av typen som lugger deg i nakkehårene, og fremtvinger rykninger i takt med musikken.
«Horrors of the Past» låter som om Pink Floyds Syd Barrett og The Gun Clubs Jeffrey Lee Pierce har samarbeidet, der målet var å lage en skrudd oppfølger til The Beatles' «Yellow Submarine».
«Madness» lander derimot et helt annet sted – mellom Depeche Mode, Kraftwerk og Biosphere. Poenget er ikke å treffe hundre poeng med disse subjektive referansene, men de illustrerer bredden i Årabrot-universet.
Man trenger tolerante, og muligens også erfarne, smaksløker for å sette full pris på Årabrot anno 2023. Et særegent humør og en snål tonalitet er blant bandets helt unike trekk. Blant mange godlåter er åpningssporet «Hangman’s House» – som viser gruppa på dets mest melodiske, mystiske og kraftfulle – platas hjørnestein.
Hele greia låter uforskammet bra. At produsent Alain Johannes tidligere har vært produsent og musiker for Mark Lanegan, PJ Harvey og Queens of the Stone Age skinner tydelig igjennom.
Johannes har brukt kirkerommets naturlige akustikk, og fyller lydbildet med småsnacks som gir riff og refrenger et ekstra push. Den altoppslukende tilnærminga til sjanger gjør at inntrykkene kommer haglende fra alle kanter. Selv om variasjonen er stor, er musikken hyperintens.
Som med stort sett all annen musikk, gjelder det å ikke overtenke. Det er bare å gape opp, svelge medisinen, og se hvor Årabrot tar deg.