Forgjengeren, «Lost in the Dream» (2014), var så genierklært at det nesten vippet over i det kred-parodiske. Det fine var at skiva virkelig leverte også, selv om jeg aldri helt skjønte det geniale ved den.
Jeg har fulgt bandet hele veien, og liker dem minst like godt fra perioden da eksentrikeren Kurt Vile var med. At jeg har hørt mer på hans soloskiver etter han forlot bandet, enn jeg har på The War On Drugs, sier nok sitt om undertegnedes referanser.
Likevel, jeg skal virkelig ikke ta fra dem at forgjengeren inneholdt noen skikkelig snasne låter, med luftige og store lydmaleriske landskap som fosset ut av høyttalerne. Som festivalband var de også helt perfekte for døsig sommerølling, i sol og sammen med glade mennesker.
De følger langt på vei samme formel, med nokså flate låter, spunnet rundt Adam Granofsky småpsykedeliske univers, manet frem av hans forsiktige stemme, vegger med gitarer, synth, og trommer som sier «pshhh!». Det er i utgangspunktet ikke noe å mislike her, og er du i genierklæringsklubben fra forrige korsvei, er det mer enn sannsynlig at du vil finne også denne skiva mer enn bare godkjent.
Jeg ventet bevisst i ei ekstra uke med å skrive denne anmeldelsen, fordi jeg ville være helt sikker på hvor jeg landet, om det åpenbarte seg noen nye nivåer av lytteopplevelser, slik man vet at band som dette er i stand til å mane frem. Det skjedde dessverre ikke. Snarere heller tvert imot. Jeg blir derimot tiltagende smålei hele plata.
Den smått åpenbare mangelen på virkelig bra låter er det som viser seg å være hovedproblemet her. På sitt skjøreste og kjedeligste høres de ut som om James Blunt skulle prøvd seg på bevissthetsutvidende hjelpemidler.
Det blir heller tilløp til fine stemninger, og det låter fint. Det er fint produsert og det er sikkert noen aldeles utrolig fine folk, dette. Men det er åkkesom noe irriterende kraftløst over det hele, i tillegg til at de mangler toppnivået fra enkeltsporene som gjorde den forrige skiva delvis uangripelig.
Og så en liten kjepphest: Den heartland-merkelappen, og Springsteen/Petty/Dylan-referansene som strøs rundt The War On Drugs om dagen, begynner å bli mer og mer meningsløse.
Springsteen – alene og akustisk – har mer kraft og energi i seg enn det hele dette bandet har, om de så var koblet til verdens største atomkraftverk.
Bob Dylan har låter som kunne løftet dem opp fra det indiemonotont masete og til et helt annet nivå (ikke noe gærent i dét heller, bare spør The Byrds!).
Og Tom Petty har den udefinerbare kulheten dette bandet er i skrikende mangel på å ha. The War On Drugs er nemlig mer shoegaze enn heartland. Kjør debatt!
Jeg har hørt et tosifret antall ganger gjennom hele plata, og i stedet for å bli avhengig har jeg heller blitt dørgende lei og småirritert. Det vil nok gå over, men om også denne blir omtalt som en moderne klassiker snart, skal jeg ta opp kampen mot det. Fordi den er far fuckin from it.
Midt på treet, dette.
