Deres fire første er alle bunnsolide skiver, og der særlig nummer tre og fire er å regne som moderne klassikere, plater jeg holdt på å spille i hjel. «Hollywood Town Hall» (1992) og «Tomorrow the Green Grass» (1995) var bortimot fullkomne mesterverk.
Så sluttet Mark Olson, og platene deres begynte å dale i kvalitet. Olsons comeback i bandet resulterte i 2011-utgivelsen «Mockingbird Time», ei plate jeg nok vurderte for snilt da den kom, sannsynligvis fordi jeg så gjerne ville at den skulle være bra. Nå er Olson ute av dansen igjen, og forventningene skrudd betydelig ned.
«Paging Mr. Proust» er ei plate jeg aldri ville ha gitt mange sjanser, hadde jeg ikke visst hvilket superbt varemerke den representerer. Men nå har jeg pløyd meg fem ganger gjennom den, og det hjelper dessverre bare litt.
De karakteristiske harmoniene er fortsatt intakt. De trakterer fremdeles gitarene på ypperlig vis. Peter Buck skrur sedvanlig gull fra produksjonsstolen. Og det er fint og pent og alt det der.
Men album nummer ni er åkkesom ei ganske døll skive, til Jayhawks å være, vel å merke.
Snill, nostalgisk, sentimental firer.
