GAYE SU AKYOL – Tromsø World Festival, Driv 04.11.2023
– Sometimes change is good.
Gaye Su Akyol forteller at det nå er 27 grader hjemme i Istanbul. Artisten påpeker det absurde i at hun er her og fyser ræva av seg – og elsker det.
Jeg hadde ikke forventet noen grå og trist forestilling. Det får vi virkelig heller ikke denne lørdagskvelden. Fargerikt blir bare forbokstaven, såpass er klart fra den kontante beaten i åpningslåten «Anadolu Ejderi» slår ut i lokalet.
Etter en pangstart, fortsetter stjerna fra Istanbul å kverne ut tyrkisk pepper gjennom halvannen time der ingen står stille. Jeg stusser litt over at det er satt ut bord enkelte plasser, siden dette er musikk som vil få selv dypfryste hagegnomer til å riste på ræva.
«Stjerne» er overhodet ikke er stort ord å ta i munnen. Gaye Su Akyol viser en sensualitet som er sørgelig sjelden i nordisk musikk. Både karakteren og musikken er drapert i mystikk av okkulte proporsjoner tenker jeg under «İstikrarlı Hayal Hakikattir» – som kunne vært temalåten til en erotisk skrekkfilm.
Diva-begrepet misbrukes ofte, men Akyol er en ekte diva: Autoritær, med en magnetisk tiltrekningskraft. Det er ikke noe påtatt over den tyrkiske sangeren, der hun smyger seg rundt på scenen med et herlig glis om munnen, ikledd et par platåsko som – fra trygg avstand – gir meg akutt høydeskrekk.
Musikalsk sett er det litt av en cocktail vi får servert gjennom en drøy time. Akyols tilfører miksen av psychedelia og tyrkisk folkemusikk, såkalt «anatolian rock», mye personlighet. Sleng oppi litt funk, surf, ørkenblues, elektronika og et par ampuller med adrenalin, så har du oppskrifta på en helvetes fest.
Kall det raki’n’roll. Kall det hva du vil. Det er en utrolig kraft i musikken vi får oppleve i kveld.
«Develerle Yaşıyorum» er en seig vals der tempoet plutselig tredobles, med kraftige burlesk-vibber attåt. Totalt sett har Akyols musikk en iboende uforutsigbarhet, som gjøre det både fysisk og mentalt umulig å kjede seg.
Den tunge basstromma driver låtene fremover, og gir musikken en intens puls. Gitarene er svært sentrale, og gir melodiene et vell av forskjellige stemmer i tillegg til Akyols røst.
Gaye Su Akyols stemme er fylt av både glede og smerte. Konsertens vakreste øyeblikk kommer da hun midt mellom to låter drar et par vers a capella. Det jeg antar er en tyrkisk kontingent blant publikum starter plutselig å synge med. Vi andre står med haka på gulvet. Her snakker vi øyeblikk med stor «ø».
Frontkvinnens to medspillere imponerer, og det er tydelig at trioen koser seg nok til å endre litt på settlista underveis i konserten. Samtidig kommer mye av backing-sporet ut av en laptop, som gir litt billigversjon-følelse. Jeg håper å kunne se Akyol med fullt band i fremtida.
Det er uansett et skikkelig show vi utsettes for i kveld. Hele vesenet til Gaye Su Akyoul oser av kjærlighet. Hun er ikke her bare for å spille musikk, men for å samle folk og få dem i kontakt med andre – i tillegg til sitt eget musikkhjerte.
I kveld slo hjertet hardt.