FATOUMATA DIAWARA – Driv, fredag 04.11.2022
Det er varmt, og tett mellom skuldrene i salen. Stemninga er forventningsfull før Fatoumata Diawara inntar Drivs storstue denne fredagskvelden. Vi venter tross alt på den største internasjonale stjerna byens nye musikkfestival har klart å lure nordover.
Artisten fra Mali er visuelt sett slående, men hun innleder varsomt – med forsiktig gitarplukking og messing i mikrofonen. Energien bygger seg sakte opp, og innen kort tid er salen omgjort til et dansegulv.
Fatoumata Diawara backes av fire herremenn, som tilsynelatende har kledd seg ut som en gjeng kjempeglade kelnere. De serverer et komp som kan få selv de mest stivbeinte surpomper til å riste litt løs. Rytmene tar tak i kroppen din, og pumper blodomløpet skikkelig i gang.
I kveld overværer vi konsert nummer to en lengre Europa-turné, men samspillet sitter som smurt. Trommisen fascinerer stadig med lekre overraskelser, mens karen på bass tidvis får såpass overtenning at jeg bare venter på at han skal bli satt på plass.
For her det er ingen tvil om hvem som er sjefen. Fatoumata Diawara dirigerer bandet, og preker til publikum. Hun tar på seg oppdraget å spre et positivt budskap om Afrika, og suger til seg folkets oppmerksomhet. I den kvinnedominerte Wassoulou-sjangeren er budskapet sentralt, og ved flere tilfeller setter Diawara i gang låten like før konserten er i ferd med å bikke over i ei forelesning.
Selve musikken er en feiring av kulturen Diawara sprer, og 40-åringen viser seg som en varmekanon av en artist.
Mange artister står der, synger litt og tar kanskje et dansetrinn eller to. Enkelte eier derimot scenen, og performeren fra Mali er definitivt i siste kategori. At Fatoumata Diawara har jobbet som skuespiller i mange år før hun tok steget ut på den musikalske arenaen har nok også litt å si.
Sangeren er i tillegg mer enn habil gitarist. Hun behandler sin røde Gibson SG mer som en forlengelse av kroppen, enn et simpelt redskap. Diawara høster noen av kveldens kraftigste jubelsalver etter gitarsoloer som kunne ha skrellet taket av huset ditt.
Diawara har en rebelsk fremtoning, og nøyer seg ikke med å være musikalsk museumsvokter – selv om hun er her for å spre det beste vestafrikansk musikk har å by på. Hun vrir og vender på de i utgangspunktet enkle melodiene, og låner noen rock- og poptriks undeeveis.
I tillegg låter det funky som fy, i flekkene. Kveldens høydepunkt blir «Negue Negue», som kunne ha gjort James Brown og hans J.B.’s dritmisunnelige. Etter en leksjon i afrobeat leverer Diawara en sterk tolkning av Nina Simones «Sinnerman», som kulminerer i en helt vill jamsession.
Alt føles allikevel ikke helt smooth denne kvelden. At koringa i låtene er ferdiginnspilt på boks, eller går i loop, gir en ellers fin konsert en unødvendig «first price»-vibb.
Ekstranummeret blir merkverdig langtekkelig og begivenhetsfattig. Her skulle jeg ønske at Fatoumata Diawara heller dro et par låter fra sitt siste album – som heter «Maliba», og herved anbefales å sjekke ut.
Det ble allievel en fargerik aften med høy temperatur. Det smeller skikkelig i veggene på Driv denne fredagskvelden. I halvannen time gjorde Fatoumata Diawara og hennes band Tromsøs kulturelle horisont litt bredere.