KLISH – Kulturhuset, lillescenen 26.10.2023
– Jeg må gå ut igjen, så tar vi det på nytt.
Jon-Are Masternes alias Klish setter stemninga allerede før bandet har dratt i gang første låt. Planen var nemlig at han skulle slentret opp på scenen, til stor applaus, etter at medspillerne hadde satt i gang showet.
Entré nummer to bryter definitivt isen, idet rapperen fra Tromsø høster en jubel verdig en amerikansk presidentkandidat på sjarmøroppdrag blant kjernevelgerne.
Resten av konserten fortoner seg som Rorbua versjon 2.0, bare med emosjonell dybde og radikal merkelighet attåt. Siden rap-Rorbua er basert på spontanitet og kameratslig erting, funker denne helt ferske kunstformen svært bra i kveld.
Han har det hektisk om dagen, Klish. I går var det bokbad et annet sted i byen, som følge av at han nettopp har debutert som forfatter. Og rapperens nye singel, den lettbeinte og varme «Edderkoppa», kom faktisk ut i dag.
Her snakker vi sjeldent bra timing. Nesten slik at man skulle tro at det var planlagt, ikke sant? Og det er åpenbart den harde kjernen av hip hop-menigheten avdeling 9000 som har tatt turen til Kulturhusets intimscene, da flere faktisk synger og hoier med på den dagsferske låten.
I «Det som spiser meg» skriver noen-og-tredve-åringen om livet som udiagnostisert autist, og konsekvensene det har hatt i hverdagen. Denne tematikken, og rapperens alter ego Den Søte Roboten, utgjorde også konseptet i hans forrige soloalbum – det tvers gjennom briljante «HGDFM» (2022) – selv om låtene var skrevet før Masternes var plassert på autismespekteret.
Vi får høre over halve albumet i løpet av kvelden, men konserten byr også på en del hyggelige overraskelser. En nær utrolig fantasi, masse humor og mørk tankevirksomhet er triangelet Klish-universet beveger seg innafor. Denne kvelden blir det langt mer fliring enn jeg hadde forventa.
På scenen fremstår Klish som en smått pussig figur. Den tydelige nervøsiteten parerer han med godt humør, og en jukselapp med alt annet enn seriøse «talking points».
Så hjelper det jo åpenbart også å ha sin egen «gjeng» i ryggen. Jeg har sett han tre ganger i denne band-settingen, og scenedialogen mellom frontmannen og trommeslager/bandleder Frode Larsen er som et slags bonusshow man får mellom hver låt.
Stemninga er koselig, og latteren sitter løst. Etter et par låter får Klish påspandert en øl fra faren, som sitter i publikum, så skuldrene er lave både på og foran scenen. Den improviserte pausepraten tar etter hvert helt av, og det fjases over en svært lav sko.
Bassist Morten Stene får bursdagssang fra både band og publikum. Ikke fordi han har bursdag i dag. Han har nemlig bursdag på julaften, og fortjener derfor feiringa han går glipp av på «julenissens fødselsdag» (øh?) på hver eneste konsert, ifølge Larsen og Masternes.
Nå er radarparet i siget. Lydmannen tvinges opp på scenen med en ekstra mikrofon, der det påpekes at han har et babyface på nivå med Ole-Gunnar Solskjær. Mikrofonen deles ut til pianist Adrian Danielsen, som beordres til å komme med spontan kritikk av hver låt etter den er ferdigstilt.
Han responderer på oppgaven med å gi terningkast 3 til alt. Pianisten unngår PFU-klage, og får heller ikke sparken, men fases subtilt ut som «kritiker» mot slutten av konserten – noe tangentsjefen åpenbart opplever som en stor lettelse.
Som nevnt tidligere spilles det også musikk denne kvelden. Selv om Klish koser seg, leverer han en intens opptreden. Jeg mistenker at noen rappere ville falt igjennom i en finkulturell setting som dette, men Klish rister bare litt på hauet og kaster seg over mikken.
Repertoaret spenner bredt både i tid, stil og humør. Låtene står seg godt også med minimalt av autotune og andre effekter.
En blytung versjon av «Eksos», der Adriansen bidrar med hardt skrekkfilmpiano, er blant høydepunktene. En spretten versjon av «Menneskebyen» får meg til å tenke at det blir helt feil med sittende publikum akkurat nå.
Ryktet sier at en deluxe-utgave av «HGDFM», med en haug uutgitte låter, skal lande på strømmetjenestene i god tid før reinsdyrene letter fra Nordpolen i år. Etter å ha gitt ut landets mest alternative juleplate i fjor, der han drømte om «jenter med evangeliet/Jesus med tatoveringer», tar jeg gjerne en ny dæsj Klish – denne gang i bandformat – til årets julegrøt.