BELLA WHITE «Among Other Things» (Rounder)
Etter å ha gjort opp status for de beste skivene i fjoråret, er det på tide med å tilstå noen fatale glipp, slik det alltid er. Det er bestandig noen skiver man glemmer av i oppsummeringen, og noen stygge forbigåelser, eller en kombinasjon av begge.
Dette er dessverre uunngåelig, og det er heller ikke så jævla nøye, om man bare evner å ta det innover seg og gjøre noe med det. Bella White er i så måte min største «Father, forgive me, for I have sinned»-case for musikkåret 2023.
Bella White var bare 22 år da «Among Other Things»-skiva ble sluppet i mai i fjor, en oppfølger til den knallsterke debuten hennes, «Just Like Leaving», som kom tre år tidligere.
Det tenårige, canadiske megatalentet – som spiller det man før kalte country, men som nå kalles americana – ga debuten ut på egen label, men ble kjapt snappet opp av amerikanske Rounder Records, som presset den opp i større opplag og fikk den ut til folk.
Det oppsiktsvekkende talentet var udiskutabelt, og et liv med en far som spilte i bluegrassband, og flasket henne opp med traktering av alle slags tradisjonelle strengeinstrument, og lass med skiver i umiddelbar nærhet, ga tidlige resultat.
Nashville-selskapet er blant de mer velrenommerte som er der ute, og har siden tidlig syttitall gitt ut musikalsk gull med ei rekke artister som få andre matcher.
Nanci Griffith, Kathleen Edwards, Doc Watson, Carlene Carter, Alisson Krauss & Robert Plant, Son Volt, John Mellencamp, Solomon Burke, Cowboy Junkies og Jonathan Richman er bare noen få av skalpene i beltet til etiketten, så når de signerer kontrakt med en kanadisk tenåring, skjønner man allerede der at Bella er noe utenom det vanlige.
Debuten er knallgod, og helt fullstendig nedstrippet, der Whites stemme og gitar backes forsiktig av fiolin, ståbass og mandolin; et sound ikke helt ulikt hvordan skivene Gillian Welch og David Rawlings har gjort spilt inn er skrudd sammen.
Med mer penger og et større apparat i ryggen er det alltid en fare for at det neste albumet blir for langt unna det ubesudlede og rene uttrykket en selvutgitt debut gir (dette gjelder like mye for country og pop som for rock’n’roll og punkrock).
Her er det definitivt utvikling å spore, men det er på den rette måten. Produksjonen er satt til en av de beste som er i folden for tiden, med musiker og produsent Jonathan Wilson (Will Oldham, Erykah Badu, Angel Olsen, Father John Misty med mange flere).
Soundet er mer komplekst og større, der både perk, steelgitar, piano og mer gitarer (både akustiske og elektriske) og elbass er lagt på, i tillegg til utsøkt korarbeid fra Nashville-dama Erin Rae, mens Wilson selv spiller trommer.
Klart slike justeringer og pålessinger gjør sitt i å endre soundet, men det er virkelig ingen grunn panikk noen vei, for det er svært smakfullt og kledelig gjort hele veien, og der stemmen til Bella White fortsatt er det bærende og sentrale elementet.
Hun synger altså så hinsides kult og bra, og den vidunderlige knekken hun har i stemmen, parallelt med den rå kraften hun har (og som hun aldri faller for fristelsen til å misbruke, noe mange andre nok ikke klart å la være å gjøre, med det utgangspunktet) er helt enestående. Om ei blanding av nevnte Gillian Welch og en ung Maria McKee, iblandet Bellas unektelige signatur og særegenhet, sier deg noe, skjønner du nivået her. Herregud, så kult hun synger.
Tekstene høres dessuten så ehhh … «voksne» ut, det høres ut som det er masse levd liv bak dem, uten at det er så forbanna unikt heller, da singer/songwritere i første del av tjueårene har gitt oss masse lyrisk gull opp gjennom årene. Han Williams døde da han var 29.
Gram Parsons da han var 26. Landsmannen Neil Young var 24 da han ga ut «After the Gold Rush», sitt tredje soloalbum. Det er ingen av dem vi tenker på som barnslige heller. Så det er bare en fin klubb White er med i her. Hør bare den knallharde og såre «Marilyn» (om en sjalu, kjip og misogyn fusentast), og du er solgt. Så har da også slikt utrolig mye med fremføring og formidling å gjøre.
For å parafrasere et drøyt 40 år gammelt Michael Krohn-sitat: «I Canada skjer det mye nytt». Det skal være sikkert og visst. Bella White er i så måte en strålende fortsettelse på en rekke eminente artister i samme genre, fra samme land, de siste 10 årene. Og i fjor ga hun altså ut ei av de beste skivene som kom. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.