Solkrem og Speedo i fjæra, lun og svett og verandastemning, eller en fuktig piknik i parken?

Da nytter det jo ikke drasse på høyttalere som ødelegger de gode vibbene, med å pumpe ut emo-metal eller syre-jazz. Ei heller eller musikken til bleike og blodfattige trubadurer som sutrer over mangelen av hanky panky, fra sine hybler delfinansiert av Sparebanken Mor og Far.

Lyd som gir deg vind i håret, de rette mentale vitaminene og ro i sjelen – dét er hva du trenger.

Eventuelt: All you need is War, folkens!

Bandet fra Los Angeles er i mange kretser mest kjent for samarbeidet med Eric Burdon, på musikkollektivets to første album. Men War leverte faktisk vel så bra uten stemmen til rock’n’roll-kraftverket fra det nordøstre England i front.

Etter å ha finpusset artilleriet på re-debuten «War» (1971), rullet bandet ut vannkanonene på gatefest-soundtracket «All Day Music» (1971) kun åtte måneder senere.

Det sløye, behagelige tittelsporet setter stemninga umiddelbart. Og stemninga er all good.

Definisjonen av sommermusikk er selvsagt hundre prosent subjektivt, men det er vel ingen som forbinder denne musikken med snøballkrig. Og War hadde svært gode forutsetninger til å lage musikk med en naturlig varme.

Utgangspunktet i Long Beach er én ting, og det åpenbare musikalske slektskapet til latinsk og karibisk musikk er en annen. Det er allikevel samspillet mellom disse syv helt vanvittig herlige musikerne, som virkelig får svetten til å renne.

War kunne kjøre tunge funk-jams, ramle inn i jazza improvisasjon eller gire helt ned. Poenget er at de aldri stresset, som gir musikken en lave-skuldre-effekt. Men intensiteten? Puh. Det ble virkelig svidd av noen mentale og fysiske kalorier i friksjonen syvmannsbandet skapte seg imellom, for å kverne ut disse rytmene og melodiene.

Den ekstremt geniale «Slippin’ Into Darkness» er en mini-oppsummering av bandets styrker. Låten starter som en gospelhymne, men ender opp i en funk-fest som virkelig ikke passer inn noe sted hvor det prekes om kyskhet og moral.

På «The World is a Ghetto» (1972) marsjerer krigen inn i sine aller mest intense slag.

Dette mesterverket er blant 70-tallets aller sterkeste album – uansett sjanger.

Skiva innledes av brutal funk, i et av bandets beste og mest kjente spor «The Cisco Kid». Den eventyrlige instrumentallåten «City, Country, City» viser hvor vidt musikk kan favne, og allikevel ikke miste bakkekontakten, om man ikke bryr seg om grenser, men tørster etter frihet. I tillegg til bassen, trommene, gitaren og orgelet pusher denne låten tre av Wars unike styrker frem under spotlighten.

Perkusjonen her er helt vill, og verdt en studie i seg sjøl. Selve melodien håndteres i stor grad av dansken Lee Oskar, en kar som burde ha blitt begravd i en munnspillformet kiste, etter sin nydelige håndtering av dette merkelig undervurderte instrumentet. Og sax-soloene Charles Miller lirer av seg – de får meg til å måpe hver eneste gang.

På tross av Wars sommerlige musikalske DNA, er det to skikkelig mørke låter som gjør aller sterkest inntrykk på denne skiva. Tittelsporet trykker hardt på alle kroppens emo-knapper, og koringene gjør melodien skummelt massiv. «Four Cornered Room» har en hypnotisk mystikk jeg aldri har hørt før eller siden, og tar begrepet «psykedelisk» inn i en helt ny galakse.

Etter at den andre halvdelen av «The World is a Ghetto» føles som å vandre gjennom en global branntomt, er «Deliver the Word» (1973) langt mer smooth.

Om man velger å kjøre gjennom denne uoffisielle albumtrilogien i én setting (som virkelig anbefales), er dette skiva hvor alle brikkene faller på plass, og harmonien gjenopprettes.

Snippen til War var aldri stram, men disse syv låtene har en vibb av løs struktur og bekymringsløs lek fra start til slutt. Nå er ikke undertegnede noen mediterende type, men av erfaring kan jeg garantere at denne plata greier opp dine mentale floker, og blåser en mild bris gjennom kroppens overbelastede maskinrom, om du dropper alt annet og låner bort ørene i 40 minutters tid.

Jazz, rock, funk og soul – War tøyer strikken i alle retninger her. Men det låter ikke som noen kalkulert masterplan, heller en kombinasjon av kos og utforskingstrang.

Tittelsporet er en episk soulballade som kunne fått Stevie Wonders øyne til å lyse av misunnelse. Ingenting gir barbecue-festen mer groove enn «Me and Baby Brother», og funk kan ikke serveres med en hottere kryddermiks enn «Southern Part of Texas».

Om jeg kunne ha hoppet på den berømte tidsmaskinen, for å transporteres til en annen musikalsk æra, ville årene fra ’71 til ’73 ha stått øverst på. Blant de ville mengdene grensesprengende og geniale band og artister, fantaserer jeg om hvordan det ville ha vært å se War på scenen med disse tre skivene som ryggraden i et svett og intenst livesett.

Måtte sommeren vare evig!