PJ HARVEY «I Inside the Old Year Dying» (Partisan Records)
Det er i hvert fall mye som tyder på det etter å ha gitt hennes nye plate, den første på sju år, utallige gjennomhøringer og sjanser.
31 år etter den makalause debuten er Englands beste artist i sin egen samtid igjen ute med nytt studioalbum, hennes tiende i rekken med kun sitt eget navn på coveret.
Med albumformatet som stadig dødsdømt konsept (som er noe av en overdrivelse) er det likevel noen musikere det fortsatt føles stort og andektig rundt når nye studioskiver, langspillere, slippes. PJ Harvey er en av disse. Fra den sjokkerende sterke debuten «Dry» (1992) har platene hennes fenget, overrasket, forundret, irritert og gledet mer enn de fleste andre jeg kommer på i samme bransje.
Noen få av dem har ikke truffet skikkelig på hoppkanten. «Uh Huh Her» (2004) føltes – med unntak av tre, fire låter – litt likegyldig, lett og pliktløp-preget, mens oppfølgeren «White Chalk» (2007) bød på problem i andre enden av skalaen, at den var for utfordrende og vrien. Men jeg liker begge, på hvert sitt vis, og selv om de er som parenteser å regne målt opp mot resten av hennes verk.
Da «Let England Shake» (2011) kom etter disse to, var det en mester som igjen entret manesjen og viste hvem som er dronning på haugen, ei skive jeg for lengst har konkludert med at var den beste som kom hele det tiåret. Jeg er fortsatt ikke ferdig med den, og spiller den stadig. Tematisk sett har den ikke blitt mindre aktuell heller. Skiva er en av de siste virkelige klassikerne.
Oppfølgeren, og det som nå i sju uutholdelige år har vært hennes siste plate, «The Hope Six Demolition Project» (2016), svarte dessverre ikke til de voldsomme forventningene, og selv om noen enkeltlåter skapte umiddelbar begeistring, ble det relativt fort klart at den vil stå i skyggen av det meste fra Harveys øvrige produksjon.
Jeg tok meg til og med i å måtte slå opp tittelen, da selv den hadde gått i glemmeboka. «Så hva nå, Polly?», husker jeg at kicket inn ved årsoppsummeringen. Svaret har virkelig latt vente på seg.
Tiden etter har åpenbart vært tung for artisten selv også. Hun har slitt med kreativiteten, og sågar vært inne på tanken om aldri mer å gi ut plater, en helt tullerusk tanke, selvsagt, da hun fortsatt bare er 53 år, og garantert har masse mer å gi. I et (sjeldent) intervju med The Guardians musikkredaktør Laura Snapes snakker hun ganske ufiltrert om dette, at hun i de siste årene har tvilt på seg selv. «Am I still any good? », spør hun retorisk i overskriften, og følger opp med «Have I still got it?»
Så forteller hun, om ikke den vonde tiden, så i hvert fall om hvordan hun har forsøkt å rive seg løs fra både egne og omgivelsenes forventninger. Hun har skrevet og spilt inn løse fragmenter av enkeltlåter til filmer og TV-serier, gått på poesikurs og prøvd å tenke minst mulig på noe album. Flere av disse låtene er sluppet som singler underveis.
En fin versjon av Cohens «Who By Fire» (fra «Bad Sisters»). En alternativ tolkning av Nick Caves «Red Right Hand» (fra «Peaky Blinders»). «An Acre of Land» (fra «Dark River»). Tre låter til en teateroppsetning av «All About Eve». Og så videre. Ingen av dem er oppsiktsvekkende den ene eller andre veien.
«That was a way I could really enjoy music without it having to become a Polly Harvey album», sier hun lett forståelig til The Guardian. I tillegg har hun reutgitt hele katalogen sin, med haugevis av outtakes og demoer som bonus, nerderier som er stas for oss som elsker de originale skivene fra før.
Poesiskrivingen kulminerte i fjorårets samling «Orlam», som jeg ikke har lest, men som skal være det lyriske utgangspunktet for denne nye skiva. Hun beskriver dette som en lettelse, at nå var det «bare» å sette musikk til tekstene.
Tekstene er av den seige og vriene varianten, og mange av dem er vanskelig og temmelig utfordrende, da de er skrevet på Dorset-dialekt, slik hun selv husker den fra barndommen. Ord som «drisk» og «twanketen» sender meg lukt inn i Urban dictionary-søkingen, og selv Elvis-referansene her (både i låttitler – «Lwonesome Tonight» og i flere av tekstlinjene – «Love me tender») er ikke lett å bli kloke av.
Hennes ekskjæreste Nick Cave er mye mindre subtil i bruken av det mytiske rundt kongen av rock, ikke minst i hans epos «Tupelo» fra «The Firstborn Is Dead». Polly er gåtefull. I «All Souls» virker det som hun tar innover seg smerten fra kongen, som hun namedropper to ganger, men jeg er jaggu ikke sikker heller. Han slet jo med låtskrivingen, han også. Kanskje er det noe der?
Men alt dette er helt greit, og jeg hadde ikke brydd meg veldig mye om det heller, hadde bare låtene truffet bedre, noe de bare bruddvis gjør.
Hun er kjent for ikke å ville repetere seg selv, og ved innspillingen av skiva har hun denne gangen tatt det enda lenger. Med sine gamle våpendragere, Flood og John Parish, ble det spikret opp regler på tavla om at de skulle stoppe innspillingene om hun hørtes for mye ut som seg selv.
Både nevnte Cave og for den saks skyld David Bowie har anvendt samme inngang med hell, men et inderlig ønske om å skape seg selv på nytt, bærer også med seg en betydelig risiko, og sjansen for også å miste seg selv på veien.
Det er selvsagt mulig at en slik inngang kan ekspandere musikken til noe større, nyere og mer ehhh «spennende», men slik det høres ut på de to siste skivene, og særlig denne, får jeg heller fornemmelsen av at det knyter seg for kreativiteten, enn at det tilfører energi og skaperglede.
Det føles endog litt pretensiøst. Iveren etter å lage regler og rammer virker mer som en inngjerding av muligheter enn en energipille som har gitt den ønskede næringen.
Hun sier også tilfreds at det ble brukt bare tre uker på å skrive låtene. Vel, det høres, for etter å ha hørt hele skiva et sted mellom 12 og 15 ganger, fremstår låtene som ei samling av hennes mest forglemmelige sanger.
Noen positive unntak er det selvsagt. «I Inside the Old I Dying», som det også er laget video til, og som klokt nok er sluppet på singel, er storslagen. Harveys nylonstrenggitar, og en tander vokal sleper låten opp til gamle høyder. Produksjonen er varm og stor. På headset, med lyden på fullt, er den et digert sukkertøy av en låt. Den tematiske slektningen, tittelsporet «I Inside the Old Year Dying», er også helt nydelig – og veldig pattismithsk.
Hadde det bare vært mer av dette. Det er det derimot ikke. Låtene fremstår heller mer som stykkevise kunstnumre som sliter med å feste seg nevneverdig, enn låter fra et sammenhengende album man føler seg tiltakende avhengig av å høre mer og mer i én gjennomspilling.
For det er jo musikk dette handler om. Og da må men selvsagt spørre, siden vi her har med et av de få virkelige geniene å gjøre: Er dette ei skikkelig bra plate, ei vi vil spille om og om igjen, ta fram igjen på tampen av året, og fordype oss stadig lenger ned i om flere år, når den skal kjempe med oppmerksomheten, og måle kreftene med, noen av de aller sterkeste platene som har kommet ut i populærmusikken de siste 30 årene? Altså hennes egen katalog.
Jeg tror dessverre ikke det. Konturene av en skuffelse begynner derimot å tårne seg opp. Det er derimot ikke ei dårlig plate. Den er bare under det nivået vi kan vente av en artist av dette formatet.