Heave Blood & Die er det eneste lokale bandet - som ikke har reunion, eller spiller på gratisprogrammet - tilgodesett med en plass på en av de to største scenene under årets festival. Det er ikke tilfeldig.
Etter å ha gitt ut et glimrende andrealbum (med den utrolig kreative tittelen vol. II) har de tatt steget ut av den lokale scenen, og gjort seg positivt bemerket også hos utenlandske fans av tung, seig dommedagsrock. Et grått og kaldt bakteppe skulle på ingen måte være noe drawback i Paradisbukta, og kvintetten virket fra avsparket like gira som alle de andre gangene jeg har sett kvintetten live.
Det blir dog øyeblikkelig tydelig at vokalist Karl Pedersen sliter litt med stemmen, som naturlig nok preger konserten. De to gitarene ligger litt for lavt i miksen, men det kommer heldigvis mer fjong fuzz ut av høyttalerne etter hvert.
Det begynner for alvor å gynge godt i Paradisbukta midtveis i et av bandets kanskje beste nummer: "Harakiri", og den styggvakre "Countercult" nyter godt av at Pedersen deler vokaljobben med en, som alltid, svært opplagt og energisk Mads Ystmark.
Bandet treffer rett i doom-nerven utover i settet. På sitt beste er de et voldsverk av nedstemt og mollstemt endetidsboogie. Hvis noen trengte et lydspor til en vandring i ruinene etter ragnarok, ville "Plague" ha vært perfekt. Nevnte jeg at Pedersens basslyd spiser rå mammut til frokost? Det gjør den nemlig.
Heave Blood & Die har mange kule riff i bagasjen, men deres mest repetetive låter synes jeg funker bedre når man sitter alene med headsettet, enn live. Sterk firer.