Det er lett å forstå hvorfor så mange artister tolker Dylan. Fyren har laget en haug av gode låter, som inneholder mye rom for utforskning – noen av dem også musikalsk oppgradering. Musikken eller lyrikken hans er sjelden fastlåst i en spesifikk periode, sjanger eller sound – og i alle fall ikke avhengig av noen av delene.
Dylan har også selv gjort versjoner av egne låter som ligger i grenseland mellom tolkning og nykomponering. Bare spør alle som har sett han live, og ikke oppdaget hvilken låt han spilte før de dro kjensel på teksten i refrenget.
Bettye LaVette har levd sitt liv i samme periode som Dylan skrev alle disse låtene, men har sett verden fra et annerledes ståsted som afroamerikansk kvinne. Som artist tar hun og produsent Steve Jordan en del vellykkede, kreative grep – i tillegg til å injisere litt mer soul i det musikalske blodet som strømmer gjennom musikken.
LaVette har en del til felles med Elvis. Bettye er ingen låtskriver, men heller ikke kun en sanger. Hun oversetter, fargelegger og forsterker andre sine låter med en kraftfull stemme, stor autoritet og mye personlighet.
Den sterkeste perioden av 72-åringens karriere skjer akkurat nå. Albumene «Ive Got My Own Hell To Raise» (2005) og «Worthy» (2015) har stått seg eksepsjonelt godt. Mine forventninger til denne plata var derfor større enn egoet til Noel Gallagher, men «Ho Mor» fortsetter heldigvis å riste musikalske diamanter ut av skjorteermet.
Brorparten av låtene på denne skiva er hentet fra Dylan-perioden fra «Slow Train Coming» (1979) til «Modern Times» (2006). I min bok taper både kristen-Dylan og gæmlis-Dylan for unge-og-sinte-Dylan, men fyren leverte definitivt en del gullkorn også gjennom alle disse årene. Dylan-rariteter er naturlig nok ikke et begrep, men la oss si det sånn at LaVette lykkes i å dra flere av låtene som han sjelden hylles for ut i dagslyset.
Flere versjoner på «Things Have Changed» er sterkere enn originalene, men det finnes også unntak. Omskriving av klassikere er en farlig øvelse, og den trivielle, godlynte utgaven av «The Times They Are a-Changin’» ødelegger den banebrytende originalens lyriske dybde og vidd, samt dens emosjonelle tyngde.
Å skulle høre nok en versjon av «It Ain’t Me, Babe» gir ikke akkurat forventninger i gåsehudkategorien, men her gjør Lavette og bandet derimot en glimrende jobb i å transformere den stivbeinte klassikeren til en sexy soulballade. Som de beste vokalistene, vet Bettye også når det er mest effektivt å bruke innestemme i stedet for å lage unødvendig drama.
LaVette har fylt studioet med de proffeste musikerne penger og status kan kjøpe, som alltid fører med seg en risiko for at hele greia kan låte for skolert. Noen hint av den moderne, ariske flinkisbluesen forekommer, men heldigvis ikke lenge nok til å etterlate seg noen stank i lokalet.
Ellers er selve spillet så lekkert, at det ikke nødvendigvis føles som noen «høydare» at Keith Richards bidrar med noen licks på «Political World». Det er en idé bak hvert arrangement, men ikke hvert anslag. Snippen er løs, men formen er kontrollert.
«What Was It You Wanted» er det lekreste eksempelet. Soundet er moderne, men organisk. Psykedelia, fløyelsfunk og jazz er blant ingrediensene i et heksebrygg der New Orleans-multiinstrumentalisten Trombone Shorty blåser magiske bobler i gumboen. «Going, Going, Gone» sørger for en svært yndig avslutning. Den gråtende steelgitaren og den mystiske perkusjonen skaper en stemning LaVette vet å utnytte.
En hel time med Dylan-tolkninger oppleves faktisk ikke som lenge. «Ho Mor» fortsetter å levere.
