Monica Heldal slo gjennom før hun hadde debutert. Etter TV-opptredener og små klubbkonserter landet rundt var hun allerede et etablert navn i den norske artistfloraen, og debuten «Boy From The North» (2013) befestet bare dette ytterligere, med spillejobber på de største festivalene og to Spellemannpriser.
To og et halvt år etterpå kommer oppfølgeren, ei skive som spinner naturlig videre fra debuten. Det høres mer ut som et samkjørt band denne gangen, og stammen i de som backer henne er også de samme, med Øyvind Blomstrøm på diverse strenger, Cato Salsa Thomassen (keyboard, synth, piano og gitar), Øystein Frantzvåg på bass, og ikke minst trommis Børge Fjordheim (sist sett som skinnklasker for Sivert Høyem).
Det starter svært lovende med «Siren», en uptempo og catchy låt, der nevnte Fjordheim virkelig får vist seg frem som den utsøkte trommisen han vitterlig er.
Som sist går assosiasjonene henimot den engelske folkscenen vel så mye som den amerikanske, og der uttrykket er litt hardere og mer progressivt (hvis det er lov å bruke dét ordet) enn sist.
At hun kan sin Zeppelin er heller ingen hemmelighet (tenk da «The Battle of Evermore» mer enn «Black Dog»). Platas beste spor.
Andre låter å trekk frem er den mollstemte, saktegående og duvende «Warrior Child», samt snasne «Jimmy Got Home», det nærmeste vi er en poplåt denne gang.
Problemet er at de elleve låtene som helhet sliter med å feste seg, selv etter gjentatte runder med lytting. Kanskje er det stemmen? Hun synger både rent og pent, men det blir noe veikt og for forsiktig over det hele.
Kanskje er det meningen, jeg vet ikke, men jeg sitter uansett igjen med et inntrykk av at hun kunne klemt mer til som vokalist, som ville løftet enkeltspor her opp fra det trygge, småtrauste og – unnskyld uttrykket – litt kjedelige.
Monica Heldal er fortsatt en av de mest interessante av de relativt ferske soloartistene i landet. Hun skriver materialet selv, og hun er en vaskeekte musiker som besitter så store kvaliteter at hun får med seg Norges dyktigste hver gang hun legger ut på turné eller går i studio.
Det er jo også derfor man faktisk har høye forventninger til henne, noe som selvsagt blir en blessing and a curse for henne.
Ved neste korsvei håper jeg således på litt mer fremoverlent vokal og at det tas litt større sjanser.
