Koreografen Simone Grøtte kommer opprinnelig fra Lakselv i Finnmark. Sitt samiske og geografiske opphav har hun tatt med seg inn i sitt kunstneriske virke.

«Å klore seg fast» bygger videre på hennes to foregående forestillinger, «Mannen som stoppa hurtigruta» og «Margbein». Spørsmål om identitet og tilhørighet er blitt sentrale i Simone Grøttes kunstnerskap.

Denne gang utforsker hun hvordan vi har det i denne nordlige landsdelen vår i dag, hvordan vi klarer å klore oss fast her i utkanten av vårt langstrakte land.

Med humor og alvor

Og det er mye av både humor og alvor i det hun gir sitt publikum, slik det er en alvorlig sak å slåss mot både en utfordrende natur, et ustadig og uforutsigbart vær, en vinter som varer mer enn halve året og som på toppen av det hele kan vende tilbake med en snarvisitt som gjør fjelltoppene hvite midt i juli.

foto
FROSNE OG INNBITTE: Frosne og innbitte framstår de tre danserne når vi møter dem i første scene i «Å klore seg fast». Men etter hvert kan ullklærne kastes. Foto: Ingun Alette Mæhlum

Og så er det avstandene, de store avstandene internt i landsdelen og de enda større mellom vi som bor her og de som skal styre. Nedleggelse av virksomheter, fraflytting og tomme hus preger mer enn ett nordnorsk utkantsamfunn.

Da kan det være godt å ha evne til å møte alvoret med humor.

Autentiske stemmer

Simone Grøtte har henta hjelp fra autentiske stemmer, fra alle generasjoner som kommer med sine kommentarer og opplevelser av å bo nordpå. Disse blir både et kart for hennes koreografi og en veiviser for oss som opplever dansen fra salen.

Det gjør det lett for publikum å forstå og tolke det som utspiller seg foran oss. Det er ei lett tilgjengelig forestilling Grøtte har skapt.

Strålende ny musikk

God hjelp får hun også fra Herman Rundbergs nyskrevne musikk som på en forbilledlig måte setter de ulike stemningene som videreføres av koreografien.

Rundberg selv, sammen med Kristian Olstad og strykere fra Arktisk Filharmoni, framfører musikken godt, både der den er drivende, suggererende og ekstatisk, og der musikken setter de vare stemningene vi også får i forestillinga.

Flotte dansere

På scenen møter vi tre flotte kvinnelige dansere som kollektivt står godt til hverandre, og med hver sine særegne uttrykk der de opptrer mer solistisk.

Det er en fryd å se dem i sommernattas møte med den uutholdelige myggen, i kos med bålkaffen, i folkets samhørighet med og omsorg for hverandre og i møtet med naturen som kan være viktig for å holde perspektivet i livet.

«Hvis man vet hva mørket er, så setter man også enormt pris på lyset», sier ei av stemmene i forestillinga.

«Aksepterer vi skiftene i naturen, så kanskje kan vi gjøre det samme med de skiftningene vi opplever i våre egne liv», lyder det fra ei anna stemme.

Og på scenen er tre flotte dansere som utdyper og kommenterer de mange sitatene.