Femti år og en uke (det kunne jo ikke være helt synkront) etter at hans ubestridte klassiker «Blonde On Blonde» ble utgitt, fokuserer Bob Dylan for andre gang på å tolke velkjente svisker fra pop-jazzens standardrepertoar. «Fallen Angels» består av låtene som ikke ble valgt ut til forårets album «Shadows in the Night», og er visstnok spilt inn i samme session.
Elleve av tolv låter på «Fallen Angels» er tidligere fremført av Frank «Ol› Blue Eyes» Sinatra – en fyr som på mange måter var Dylans rake motsetning. Man kan gjerne si at Dylan gjør disse låtene til «sine egne», men sannheten er at hans fremføringer rett og slett ikke er særlig gode. Hovedpersonens karakter retter ikke opp inntrykket av at dette er en unødvendig plate.
Dylan har alltid hatt mange styrker, men noen crooner har han aldri vært. Idéen om at det tilårskomne ikonet skulle gyve løs på en rekke låter kanonisert av det forrige århundres største vokalister, er av typen kun han selv kunne ha kommet opp med. Dette prosjektet blir som å jage en sliten gammel gamp ut på travbanen – men utfordringer har han aldri vært redd for, stabukken fra Minnesota.
I årene preget av ungdommelig styrke og velfokusert sinne var Dylan en glimrende vokalist. Men 74-åringen har alltid vært mer av en låtskriver enn en performer, og han er nokså malplassert som forsanger i et salongorkester.
Selve salongorkesteret gjør, som på forgjengeren, allikevel en utmerket jobb. Bandet utviser en førsteklasses innsikt i dynamikken i materialet som fremføres, samtidig som de dokumenterer en virtuositet som blir stående som en bisarr kontrast til frontmannens fremføring.
Jeg betviler ikke at Dylan har et nært og inderlig forhold til disse låtene. Fyren klarer ikke å la være å spille musikk, og ære være Bob for dét, men denne skiva egner seg strengt tatt kun for selverklærte Dylanologer og aldrende autografjegere fanget i «Dylankirken».
