«Den nye Terje Rypdal» har hun blitt kalt, Hedvig Mollestad Thomassen. Selv om dette er en kompliment, underkjenner utsagnet at gitaristen fra Sunnmøre har utviklet en egen stil.
På album nummer seks har hennes trio blitt et lett gjenkjennelig beist, i all sin uforutsigbarhet. I en blindtest ville det ikke tatt mange sekunder å peke ut de tre gjerningspersonene – noe som er sjeldent, uten en fysisk stemme i forsamlingen.
Jeg lytter relativt lite til instrumentalmusikk, men Hedvig Mollestad Trio låser forlokkende melodier inn i et groove som sjelden gir slipp på oppmerksomheten. Få er like stor i kjeften som Hedvig er med sine seks strenger, og bandet hennes rocker hardere og jazzer mer rytmisk enn normen i 2018.
Mer fysisk musikk enn dette finnes knapt. Bassist Ellen Brekken og trommis Ivar Loe Bjørnstad spiller med «hele kroppen», og som lytter er det bare å la lemmer og kjød adlyde beatens befalinger.
Å se bandet live for første gang var for undertegnede nøkkelen til å forstå, og sette pris på, det ekstremt feite samspillet mellom trioen. Musikerne evner å gjøre sin greie samtidig som de drar maksimalt ut av hverandre. Mollestad, Bakken og Bjørnstad duellerer samtidig som de byr tilhørerne opp til dans.
De seks sporene som utgjør «Smells Funny» er som en passelig stor konfekteske, der man unngår kvalme eller sukkersjokk etter å ha slukt hele brettet. Men før vi går helt Forrest Gump her, nå man påpeke at det ikke er noen kjipe overraskelser på lur rundt de musikalske hjørnene trioen svinger seg.
De to innledende låtene er som et turboladet tivoli, før pulsen senkes i «Jurasek». Her låter det plutselig som om norske Beat Tornados padler harmonisk langs kyststripa, før de surfer inn i en malstrøm av mannevond blues og jazz.
«Sugar Rush Mountain» blir en litt tynn drink i dette stive selskapet, men «Bewitched, Dwarfed and Defeathered» har derimot en pondus og et groove svært få kan hamle opp med. Om du ikke midtveis har fått korpus opp i stående positur, med spontan gynging eller vagging som resultat, er det på tide med en blodprøve for å sjekke at alt fungerer som det skal.
Å lytte til det åtte minutter lange avslutningssporet «Lucidness» er som å få hjernen sugd inn en stigende, fargerik rus. Hypnose er en litt fattig beskrivelse av tilstanden man oppnår av en dose Hedvig Mollestad Trio, men kraften og volumet tar kontroll over kroppen om man hengir seg hundre prosent til rytmen. Idet musikken stilner står man sliten, men fornøyd igjen og tenker: «Hva faen var det egentlig som skjedde nå?».
