THE HELLACOPTERS «Through The Eyes Of The Hellacopters EP»

The Hellacopters’ comeback er noe av det mest gledelige som har skjedd på lenge, ikke minst at de ikke nøyde seg med å cashe inn på godt betalte konserter, men at de faktisk gikk i studio med noen nye og noen gamle og uutgitte låter og fikk knotet ut et album, ei skive jeg garantert kommer til å ha med på min egen topp 10 for i år.

I bandets velmaktsdager, da de fikk masse kids i hele Norden (og resten av verden) til å gå rundt med MC5-caps, Dead Moon-skjorter, The Stooges-buttons og poser fulle av eminent årgangsrock – på vinyl – var det hele tiden masse drops som ble sluppet på EP-er og singler, der bandets coverlåter av egne helter og heltinner utgjorde grunnstammen. Derfor er det ekstra nostalgisk hyggelig å se at de nå tar opp tråden med denne flotte tradisjonen.

foto

Denne firespors «Through The Eyes Of The Hellacopters» er rett og slett fire coverlåter, der verdens mest kjente band til noen obskure nuggets blir kjørt gjennom Nicke Anderssons Hella-filter. At låtene er separert ut i en selvstendig EP, og ikke er inkludert på skiva som kom tidligere i år, er helt rett, også er det jo gøy med mer – flere utgivelser og mer stash å dytte inn i hylla.

Det starter med det som høres ut som en cover av dem selv, hvor pianoet til hiten «By the Grace of God» slår an tonen, men så tar låten en ny vei, og man hører allerede etter de første gitarhvinene at det er The Beatles det er snakk om.

Maccas «Eleanor Rigby» er en av den ensomste låtene som er laget, og en av få låter med The Beatles der Ringo ikke slipper til på trommer. Faktisk er det ikke trommer på originalen i det hele tatt. The Hellacopters, derimot, som per def er startet på tuftene av en trommis’ ønsker om å stå i front, har alltid masse trommer i låtene sine, og her løfter bare duracellkanin og originalmedlem Robert «Robban» Eriksson låten opp i nye høyder.

Når refrenget sparker inn, og de synger «Iiiiiiii, look at all the lonely people!», etterfulgt av masse gitarer, er det full ståpels. Imperial State Electric, Nickes hovedband i den perioden Hellacopters var oppløst, har alltid hatt veldig mye The Beatles i seg. Nå har han dyttet det nennsomt inn i The Hellacopters. Helt topp, det!

De andre låtene er også eminente. Singelen fra EP-en var «Circus», opprinnelig en knallert fra det skotske bandet String Driven Thing, her gjort i en kjappere og mer hellacopterisk versjon enn 1972-originalen. Det sveipende refrenget i originalen er beholdt, men det er hardere og mer kontant, og der den elektriske fiolinen er erstattet av – selvsagt – gitarer. Masse gitarer, og en «Oh yeah!»-hylende Dregen.

G.B.H.-tolkningen «I Am the Hunted» er mer plankekjøring, men sikkert en låt godt egnet for konserter, ikke minst om de skulle ende opp med en spillejobb i Birmingham.

Avslutningen er rent gull, der de trøsker det amerikanske garasjerockbandet The Brogues’ 1966-klassiker «I Ain't No Miracle Worker», også kjent som en av verdens beste låter, gjennom Hella-kverna, og der man allerede etter to sekund med den lettgjenkjennelige bassgangen tar seg i å lure på om Nicke skal klare å gå helt opp i refrenget.

Klarer han det? Har han skriket i seg? Trond Andreassen gjorde det med Navigators, men Trond kan jo synge alle sanger i hele verden. Hva så med Nicke? Vel, han er jo komplett naturstridig, for han synger bedre enn noensinne, og selvsagt klarer han å gå helt opp. Lykke!

«Through The Eyes Of The Hellacopters EP» er en fest på gutterommet, for alle kjønn, og nok et prov på at The Hellacopters fortsatt behersker rockens viktigste kraft, nemlig å ha det gøy. For dette er fanden så gøy, både å høre på, og å spille. For det høres. De har det gøy nå, våre favorittsvensker. Derfor vil vi ha ei ny skive med eget materiale. Og det tvert.