Navn, alder: Jørgen Kristoffer Hansen, 24 årBand: Desert State of MindAktuell med: Tidligere trommis for Mama Said No, Itchincide og MørketidGig-aktuell: Førstkommende gig er er på Bastard Bar 25. juni 2021 og Rock Mot Rus 2. juli.

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Kul musikk! Låtene til Desert State of Mind beskrives nok best som stoner-rock, men inspirasjonen kan komme fra flere steder. Medlemmene i bandet har bakgrunner innen jazz, blues, rock og metal, noe som påvirker spillestilen, valg av harmonier og lignende. Personlig er jeg ikke så nøye på hvilke sjangere eller label som puttes på musikken. Så lenge det er gøy å spille, og høres bra ut, er jeg fornøyd.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Her er det to faktorer som gjelder: Jeg sliter med å huske tekster til den graden at selv en pistol mot tinningen ikke hjelper hukommelsen. Det må altså bli en låt som er spilt i hjel på radioen eller som på andre måter dukker opp år etter år. Videre er jeg ikke noen god vokalist og kunne derfor trengt litt hjelp fra publikum. Låta må da skape stemning nok til å fylle arenaen. Heldigvis har det seg sånn at disse to kriteriene ofte overlappes. Resultatet blir da «En solskinnsdag» av Postgirobygget.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– På lik linje med andre artister har jeg en lang liste med feiltrinn gjort under gigger. Den feilen som traff dypest var derimot den hvor jeg ikke merket den. Dette var min første gig i kjelleren på Bastard sammen med bandet Itchincide. I kjent thrash-metalstil skulle gitar-ampene skrus opp til 11! For oss trommiser som sitter bak ampene blir musikken vi spiller til omgjort til en konstant vegg av støy. Når da monitor falt til kort, ble jeg avhengig av å telle takter for å treffe på riktig sted til riktig tid.

– Dette gikk fint helt til vi kom til blast-beaten fra helvete. Mens jeg nynnet gitarriffene i hodet av beste evne innså jeg fort at noe var galt da hele bandet plutselig sto og stirret på meg. I et desperat forsøk på å opprettholde musikken klarte jeg ikke for livet av meg å si om jeg spilte for kort, for lenge, was I rushing or dragging? Vi reddet oss inn med et lite trommefill og et brått hopp til refrenget, men selv i etterkant har jeg ikke peiling på hva som gikk galt.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren, uten noen økonomiske begrensninger.– Den Norske Opera, take notes: Å spille konsert kan være stressende for nervene. Da blir en profesjonell massør essensielt for å prestere på scenen. Videre må backstage være et rolig miljø for å slappe av. For eksempel bør taket males identisk som det sixtinske kapell, mens gulvet hules ut for å gi plass til koidammen. Angående femrettersmåltidet kan venuen være kreativ, men et av måltidene bør være Yonas taco-pizza. Yonas er farlig godt, men vanskelig å ta seg råd til på et studentbudsjett.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– De fleste som kjenner meg vet nok at jeg sluker det meste av rock, metal og annen form for støy. Mindre åpenbart er derimot min kjærlighet for indie/pop/soul/vet-ikke-helt-hva-vi-skal-kalle-det. Norge har i hvert fall mange dyktige artister slik som Rohey og Odd loves to dance, som fortjener mye mer anerkjennelse. Den artisten jeg hører mest på i denne roligere delen av min musikkrotasjon er nok Emilie Nicolas. Emilie Nicolas kombinerer en ambient, «lush sound» med spennende harmonier og rytmer og fremfører dette med høyt talent. Hvis noen stoner-rockere der ute trenger en liten pause fra Queens of the Stone Age, så har dere min anbefaling her.

– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. – Det er et hav av rockelegender som gjerne skulle velsignet oss med flere låter i sitt repertoar, men å velge mellom dem blir for vanskelig. En tanke som derimot har fascinert meg en stund er hva klassiske komponister ville tenkt om dagens musikk. Franz Peter Schubert (1797–1828) er et godt eksempel på en stor klassisk komponist, som ikke ble anerkjent før etter han døde. Jeg er spent på hvordan han ville komponert dersom han hadde dagens instrumenter og verktøy tilgjengelig. I tillegg er det synd at så mange kunstnere ikke anerkjennes ordentlig mens de er i live. Det bør vi gjøre noe med.

– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon.– Yoko Ono er det eneste navnet jeg kommer på i farten. Selv om det er flere artister jeg ikke er fan av selv, kan jeg respektere at andre har andre musikkpreferanser enn meg. Derimot kan det diskuteres om Yoko Ono lager musikk eller om hun prøver å kommunisere med delfiner. Jeg tror ikke hennes fravær av alternative lyder vil bli savnet.

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til? Hvorfor?– Den Norske Opera. Etter tidligere nevnte tankeeksperiment har jeg fått høye forhåpninger til Operaens rider. Jeg mistenker at det ville blitt dårlig stemning fra begge parter når Yonas-pizzaen ankommer lunken og koidammen lekker.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Sjangerbyttene så langt har vært mellom bluesrock, progressive metal og stoner-rock. Det naturlige steget videre må vel bli neo-psykedelisk syrejazz? Det får i så fall bli i en fjern fremtid. Det er fremdeles rock som er øverst på lista.

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– For noen dager tilbake fant jeg et røverkjøp av et bilde på Facebook Marketplace. Adressen som først var antydet å være på Tromsøya, viste seg ved nærmere inspeksjon å bli en tur til Solligården. Turen ble litt lengre enn planlagt med tanke på at jeg var på vei til bandøving, men det tar jeg på egen kappe.

– Hadde jeg dermed lest beskrivelsen ordentlig før jeg dro, ville jeg også ha funnet ut at bildet var for stort til å få plass i bilen. Dette lærte jeg heller på den harde måten etter å ha betalt og takket for handelen. Med litt stahet, banning og rå muskelkraft klarte jeg å trosse fysikkens lover for å få bildet inn i baksetet. Hvis du ønsker å se bildet med egne øyne kan du ta turen til Bastard 25. juni, der det vil tjene som scenepynt på vår neste gig. Gitt at vi finner større transport enn en Toyota Corolla.