ALEXANDER AARØEN: «DET BESTE I OSS» Tromsø domkirke Lørdag 5. februar 2022
På scenen: Alexander Aarøen Pedersen (piano, fløyte, gitar) / Martin Lien (perkusjon) / Øyvind Gjerløw (bass) / Christoffer Mathisen (gitar) / Stian Høyer Grønbech (sang) / Ida Løvheim (sang) / Karoline Stensland (kor) / Frida Lydia Virtanen (kor) / Sondre Alexander Kleven (saksofon)
Siste post i rekka av megalomane produksjoner under Nordlysfestivalen ble gjennomført lørdag kveld. Nå er det slik at enkelte folk har lov til å være stormannsgale, som følge av kvaliteten på kunsten de skaper.
Alexander Aarøen viste denne kvelden at han tilhører et slikt celebert selskap. Og folk som tør å tenke stort – dem har vi ikke for mange av.
Det er som klassisk komponist og arrangør undertegnede kjenner Alexander Aarøen. «Progressiv rock i Tromsø domkirke» var derimot innsalgsteksten fra balsfjordingen sjøl denne kvelden.
Så kunne dette være noe for oss som foretrekker AC/DC, Ramones og Jerry Lee Lewis foran Yes, Genesis og Rick Wakemans artige kostymer?
Tanken på å tilbringe lørdagskvelden i en kirke fremsto på forhånd like logisk som å legge sydenferien til Senja. Dette skulle allikevel vise seg å bli en festlig konsert.
Musikerne brukte klangen fra det høye og vide kirkerommet til å biffe opp mylderet av toner som kom dundrende nedover kirkegulvet. Det begynner riktig nok forsiktig, der saksofonist Sondre Kleven og en fløytespillende Aarøen drar i gang første melodi.
Stian Grønbech alias Elias Jung og Hollow Hearts-vokalist Ida Løvheim veksler på å være forsangere. Selv om førstnevnte ikke treffer på alle tonene klarer begge å menneskeliggjøre historien som ligger i bunn.
Det blir nemlig raskt klart at det er en vaskeekte rockopera vi er vitne til.
Jeg får ikke med meg alt av sangtekster – som er ført i pennen av blant andre Lisa Skoglund, Ida Løvheim, Emil Karlsen og Moddi – underveis i forestillinga. At en tekst på bokmål plutselig dukker opp midt i buketten av nordnorske dialekter er allikevel en ripe i lakken.
Samtidig holder Aarøen den musikalske fortellinga i gang bak pianoet. 28-åringen går virkelig for Yngwie Malmsteens «more is more»-tilnærming, både i melodi og fremføring.
Her er det hentet inn mange flinke folk fra Tromsøs musikkliv, men Sondre Kleven er musikanten som virkelig «tar scenen» – der han blåser ut bælfeite sax-toner av Clarence Clemons-format.
Enda godt at domkirka er «godt trutna» i krikene og krokene, tenker jeg midtveis i konserten. Ellers kunne gnistene fra det elektriske samspillet satt fyr på Vårherres sentrumsbolig i Ishavsbyen.
Der gårdagens flotte urpremiere signert Jakob Janssønn var tung å fordøye, er Aarøens bestillingsverk en langt lystigere affære. Dette er mer av et show enn en forestilling, og kunne like gjerne ha vært fremført foran et stående publikum.
Ironisk nok blir kirkekonserten første gang jeg får skikkelig lyst på en øl under Nordlysfestivalen.
Idet godlynnet på scenen står i fare for å bikke over i rai-rai-stemning, brekker Aarøen og bandet på smart vis over i et vilt og kvast instrumentalløp. Passasjene der Aarøen kjører på alene bak pianoet blir fine pustepauser underveis.
«Det beste i oss» formidler at pandemien og andre tunge tider kan få frem samholdet blant folk. Og det musikalske samholdet i domkirka denne kvelden endte opp i topp underholdning.