FEBER «Can I Get Some Adult Supervision» (Playground Music Scandinavia)
Den nordnorske folkpop-duoen Feber hadde i 2023 knapt en håndfull singler å vise til, uten at det stoppet festivaler som Rakettnatt og Vinjerock fra å inkludere dem i programmet. Nå er debutalbumet her.
Duoen består av Inge Bremnes (sønn av Ola og nevøen til Kari og Lars, om noen skulle lure), som siden 2017 har klemt ut fire soloalbum, senest med «Aldri lært å danse» i 2023, og Helle Larsen, som har vært frontfigur i flere tromsøbaserte prosjekter gjennom de siste årene, hvor nok Jadudah og High Heeled Giants er de mest kjente.
Selv om dette er duoens debutplate, er altså begge de involverte på ingen måte som snørrvalpete grønnskollinger å regne, og da settes naturlig nok forventningene deretter. For som tittelen kanskje antyder, dreier albumets tekstuelle tematikk seg rundt ulike aspekter av voksenlivet, spesifikt om det å være voksen uten å nødvendigvis føle seg som en.
På den musikalske siden er det kort forklart akustisk indie-folkpop av det lune slaget, hvor trivelig gitarklimpring og harmoniske vokaler er hovedingrediensene. Selv om dette er en sjanger jeg stort sett stiller meg ekstremt positiv til, må jeg innrømme at «Can I Get Some Adult Supervision» ikke er et album som bergtok meg umiddelbart, men det har vokst ganske betraktelig for hver gjennomlytting.
Vokalmessig sitter tospannet som et skudd, og stemmene deres kler hverandre bemerkelsesverdig godt, til tross for de ulike utgangspunktene – for hvor Bremnes’ stemme har noe nesten «bernhoftsk» og «dybdahlsk» (og kanskje til og med litt «modd-ish») over seg – er Larsens vokal ikke fullt så utpreget, men besitter en ujålete, behagelig og allsidig kvalitet, som komplementerer og passer til alt. Litt som poteten, si.
Denne finstemte samklangen gir sterke assosiasjoner til flere lignende artister, eksempelvis Angus & Julia Stone og folkduoen Red Tail Ring, til og med enkelte Mount Eerie-utgivelser – om man legger godviljen til, sistnevnte kanskje mest på det stemningsfulle høydepunktet «The Nomad», hvor kun en enkel kassegitar bistår de to stemmene.
Musikeren, låtskriveren og bærumværingen Bendik Brænne (Los Plantronics, Amund Maarud, m. fl) har innehatt produsentrollen, og har gjort en upåklagelig jobb med å hente frem det beste i de fleste låtene. Her er virkemidlene for det meste sparsommelig og nyktert fordelt, som i låtene «Elephant», «Extrovert» og «Hightower», hvor det lunter pent og rolig av gårde.
Det finnes imidlertid unntak til dette, hvor den nesten Coldplay-aktige godsaken «Rumbling Through the Wheats» er det beste eksempelet på det motsatte. Med sitt velproduserte vokaldrama, smånifse pianospill og generelle overdådighet, har låten likevel blitt blant albumets mest interessante øyeblikk, og føles heller ikke malplassert.
Låter jeg derimot ikke har fått like godt grep om, er pussig nok to av albumets reneste pop-alibier; tittelsporet «Can I Get Some Adult Supervision» (inkludert f-bomber og tøysete runkereferanser), og «Back in a Minute», som til tross for et nesten irriterende fengende refreng, fort føles litt generisk og platt i forhold til resten.
Det er kanskje ikke alltid så lett å stadig måtte kjenne på bedragersyndromet i en verden full av såkalte voksne, men for Febers del har det i det minste resultert i en meget vellåtende platedebut, hvor det lesses raust på med godlynt stemning og refrenger man enkelt kan nynne på i dagevis.