MANNE «Manne» (Mano Music)
For syv år siden startet Herman Rundberg et dypdykk i sin sjøsamiske identitet. Resultatet har blitt en fin miks av tradisjonsjoik og strømlinjeformet pop.
Herman Rundberg har i løpet av årene skapt seg en velmerittert CV å vise til, blant annet gjennom å ha komponert musikk for Den Norske Opera & Ballett, og ikke minst for arbeidet med filmusikken til «Kautokeino-oppgjøret», som Rundberg, Svein Schultz og Mari Boine ble belønnet med en Amanda-pris for.
Han har lenge også vært en godt synlig brikke i flere av Tromsøs musikalske konstellasjoner, kanskje aller mest kjent som trommis i det ikke alt for ukjente tromsøbandet Violet Road, hvor alle hans brødre fortsatt spiller.
For seks år siden valgte han imidlertid å forlate bandet for å fokusere mer på egne prosjekter. Et av resultatene har blitt dette selvtitulerte og svært personlige debutalbumet, som skal ha startet for syv år siden, som en del av undersøkende arbeid innen sjøsamisk joiketradisjon og sjøsamiske salmer.
Med en imponerende tropp samiske og nordnorske artister på innbytterbenken, og med gjesteartister som blant annet Mari Boine, Emil Karlsen og Pil & Bue-vokalist Petter Carlsen, byr albumet på mye spennende variasjon – kanskje spesielt på vokalsiden, men også når det gjelder språk, hvor tekstene veksler mellom norsk, samisk og engelsk. I tillegg bidrar også Inger Márjá Eira og Arktisk Filharmoni gjennom hele plata.
Åpningslåten «Dárbbašan du» setter tonen greit for mye av albumets helhetlige uttrykk, hvor artisten lykkes godt med å pakke samisk tradisjonsmusikk inn i et moderne pop-lydbilde. Her bombarderes man av fiffige studiotriks og detaljer gjennom hele låten, så kjedelig blir det i hvert fall ikke. Denne, samt låtene «Five More Reasons» og «Til Deg – Dutnje», er også muligens blant albumets største pop-øyeblikk – om enn av det litt mer generiske slaget, hvor samtlige kunne funket sømløst i en inspirerende reklamefilm for å selge nesten hvilket produkt som helst.
Personlig heller jeg mer mot de litt rolige øyeblikkene, som «Av Sted – Johtui», pop-balladen «Pappa», samt «Gáivuotna – Kåfjord», hvor sistnevnte er en joik dedisert til artistens hjemsted, og er, etter min mening, albumets aller sterkeste kort.
Som pop-produsent har Herman Rundberg stålkontroll på det meste, og han kan åpenbart faget sitt til fingerspissene, både teknisk og musikalsk. Det blir ofte litt for glatt og velpolert for min del, hvor grensene stadig dyttes mot det pompøse og sentimentale – men på den andre siden er nettopp det storslåtte og grandiose ved lydbildet noe mange andre sannsynligvis vil sette størst pris på. Dårlig håndverk er det i hvert fall ikke.
Albumet føles også en smule kort med sine knappe 32 minutter. Tre av de ti sporene er forholdsvis korte snutter, som kanskje fyller en større hensikt som små mellomspill eller introer til neste låt – men til nettopp dette passer de også utmerket, kanskje spesielt godbiten med den særdeles treffende tittelen «Pust i bakken».
Alt i alt er «Manne» et kort og godt album med flere svært fine øyeblikk, samt noen litt mer forglemmelige innslag. Bruken av vidt forskjellige vokalister på de ulike låtene er et interessant og litt uvanlig valg, men det fungerer godt og skaper variasjon, uten at den røde tråden forsvinner.
Det kan også nevnes at dette skal være det første samiske albumet som blir utgitt i lydformatet Dolby Atmos, eller såkalt «romlig lyd» – forutsatt at man har både en strømmetjeneste og høyttalere (eller hodetelefoner) som støtter det. Jeg vil tro dette er et lydformat som kunne passe veldig godt i denne konteksten, men det var dessverre ikke tilgjengelig på promo-versjonen av albumet – og kan dermed ikke tas med i vurderingen.