NONNE – Blårock, 28.10.2023 (Utsolgt)
Det er ikke ofte man ser et lokalt band selge ut Blårock, spesielt når de allerede har spilt en drøss konserter i byen de siste månedene, blant annet på Buktafestivalen.
Men så er jo også Nonne noe helt for seg selv, og den generelle interessen for duoen er åpenbart stor og nedslagsfeltet bredt. Selv om bandet hovedsakelig trekker et relativt ungt publikum, kunne man kjapt bekrefte at folk i de aller fleste aldre mellom 18–60 år hadde funnet veien til byens rockebule for å sjekke ut fenomenet. At en faktisk nonne (eventuelt noen med et svært passende halloween-kostyme) sto og danset på fremste rad, er muligens også en kuriøs detalj som er verdt å nevne, og i hvert fall ikke noe man ser kjempeofte på rockekonserter.
Duoen har sitt utspring fra bandet Great People, hvor medlemmene Gustav Eidsvik og Erlend Skotnes spilte henholdsvis bass og trommer. Tidligere i år brøt de imidlertid ut for å satse fulltid på sitt eget prosjekt, og det har hittil ikke vist seg å være en direkte idiotisk idé – for etter å ha sett Nonne live kan man ganske enkelt fastslå at dette er noe av det gjeveste Musikk-Tromsø har kommet opp med på lenge.
Med kun ett album og én EP (samt nylig også en remiks-EP) på samvittigheten, kan man fortsatt kalle bandet «et ferskt tilskudd i byens musikkmiljø», men det er utvilsomt noe nonchalant og rockestjerneaktig over fremtoningen allerede, noe man kunne se allerede før de hadde kommet seg gjennom publikum og opp til scenen – ristende på et par maracas underveis, og selvsagt ikledd raske solbriller innendørs, som to vampyrer fra en annen planet.
– Det é krig i verden. Det her é musikk, var den korte beskjeden vokalist Eidsvik rakk å gi før den massive lyden av åpningslåten «Due» tok all fokus.
Dette er et liveband som låter så tight at det nesten blir teit, og det er ganske utrolig at de klarer å skape et så stort lydbilde med et så begrenset utgangspunkt. At variasjonen mellom låtene føles så stor, til tross for et såpass suggererende og monotont uttrykk, er også et lite mirakel i seg selv.
Nonne kan i tillegg skryte på seg å være noe av det mest dansbare rockbandet jeg har sett på en stund, og her spiller også elektronika-elementene en liten rolle i det hele.
Fra første stund var det ikke et stillestående menneske å observere, og innen de hadde kommet til tredjelåten «Treng en liten» fra fjorårets EP, var det rett og slett – unnskyld uttrykket – «jiggy» stemning i absolutt hele lokalet. På «Lar dæ gå» noen låter senere, kan vi begynne å snakke om disco-moshpit, hvor folk omtrent ikke kunne gjøre annet enn å gi hverandre fårete glis og tomler opp i ren ekstase.
Det er også befriende med band som ikke tar seg selv blodseriøst absolutt hele tiden. På låten «Om igjen», dro for eksempel Eidsvik av seg bassgitaren for å spille maracas-solo, for deretter å få publikum med på en snasen, liten «scat»-allsang (tenk Scatman John, og glem umiddelbart at jeg nevnte det, for alltid). Nå har man i hvert fall sett og hørt det også.
Etter bare seks (riktignok lange) låter over drøyt 45 minutter gjorde Nonne et godt forsøk på å takke for seg, noe publikum høyt og tydelig fikk uttrykt at de på ingen måter ville ha noe av.
Bandet tok hintet og avsluttet den flunkende nye, eminente låten «Fremover inn i fortida» som ekstranummer. Om trommeslager Skotnes hørte mye på afrobeat-trommis Tony Allen under oppveksten i Workinnmarka, har jeg ingen formening om, men dette svingte omtrent akkurat like bra.
Det mest negative man kan si om konserten er nok at den var litt i det korteste laget, og her kunne de med fordel ha dratt det mye lenger ned i psykedeliaens fjerneste skyggedaler for maks uttelling. Ellers klaffet det meste, og med den beste konsertlyden jeg tror jeg har hørt på Blårock noensinne, ble dette en konsertopplevelse jeg lett vil gjenta ved første og beste anledning.
Alle bør oppleve dette bandet live, og det snarest. Ingen unntak. Knallsterk femmer.