I disse dager er det stadig diverse 30- og 35-årsjubileum for forskjellige klassikere som kom ut under den genremessige paraplyen vi kaller «grunge» (den norske stavemåten er like forbudt som det er å skrive «råkk» eller «påpp») . De største bandene solgte millioner av skiver, og det ble brått en røff tid for hårmetallens kår.

Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden, Stone Temple Pilots og Alice In Chains utgjorde den kommersielt mest vellykkede frontlinjen, og med litt kunstnerisk godvilje kan man også legge til Smashing Pumpkins.

Fellestrekket var det geografiske opphavet til nordvestkysten, fortrinnsvis Seattle, og/eller at de hadde gitt ut skiver på den lokale hus-labelen SubPop. Ironisk nok var det kun Nirvana av alle de ovennevnte som ga ut en fullengder på en indielabel.

Så kan man mene hva man vil om de ovennevnte bandene. Det smått komiske er at det egentlig var få hørbare fellestrekk mellom dem, annet enn at de spilte hard rock og var i noenlunde samme aldersgruppe. Det gikk heller ikke mange minuttene før hele begrepet oppløste seg av seg selv, og den bortskjemte, oppmerksomhetskåte og ufyselige lillebroren nu metal etterfulgte det hele.

Det er også smått komisk at jeg ikke klarer å komme på ett minneverdig norsk band som kalte seg grunge og som samtidig er verdt å huske så mye som en singel fra. Og det til og med i et land som har en egen dal oppkalt etter genren! Helt utrolig.

Nu vel, det som iallfall er hevet over enhver tvil er at det var fryktelig mye bra fra denne perioden som aldri oppnådde samme salgstall og oppmerksomhet. Noe var ren og skjær uflaks, noe skyldtes elendig jobb fra plateselskap, mens noe av det rett og slett bare var for smalt til å nå de store massene, som gjorde at platene forble etablerte undergrunnsklassikere.

Her er mine 10 utvalgte, der de eneste strenge kriteriene er at skivene må være utgitt mellom 1988 og 1994 og at bandene må være amerikanske. Så får heller andre lage lister med alle de eminente norske, belgiske, kasakhstanske og engelske grungebandene.

1. TAD «8-Way Santa» (1991)

De var et fullblods grungeband, siden de både var fra Seattle, ga ut skiver på SubPop og fikk skivene produsert av både Butch Vig og SubPop-husprodusent Jack Endino.

TAD gjorde det aller meste feil, og var sterkt forfulgt av uflaks og dårlige valg. Det var likevel ikke de musikalske evnene det stod på, og andreplata deres er da også en fest av ei skive. Jeg husker at jeg mottok singelen «Jinx» fra Sub Pop Singles Club utpå nyåret i 1991 og at den slo meg rett i bakken. Det steintunge og hektende Sabbath-aktige riffet slår en over ende med én gang, og låten som sådan låter helt eventyrlig tøft den dag i dag.

Symptomatisk for bandets uflaks ble låten brukt i en scene i den steinrare Cameron Crowe-filmen «Singles», men ble likevel ikke med på soundtracket, som en haug andre grungeband profitterte på (Mudhoney, Pearl Jam (attpåtil med sin aller beste innspilling noensinne), Smashing Pumpkins, Soundgarden, Alice In Chains, Mother Love Bone m.fl.)

Den andre singelen fra plata, «Jack Pepsi», sendte dem attpåtil inn i et juridisk virvar med Pepsi, som saksøkte dem for å kødde med logoen deres på singelcoveret. Bildet på coveret voldte dem også masse trøbbel, da personene på bildet ble rasende (det ble funnet i et fotoalbum i en bruktbutikk) og måtte gis ut med et nytt. Men for ei skive det var, og så bra den låter, selv om den ikke ga produsent Butch Vig like mye åtguam som ble han til del for samme jobb til Nirvanas andreskive.

2. FLUID «Glue» (1990)

Denne seksspors EP-en er noe av det beste som ble laget av hard rock på nittitallet. Denver-bandet hadde et formidabelt liverykte, en karismatisk frontfigur i den smukke og utemmede John Robinson, og en helt vilt bra trommis som gjorde at de ble namedroppa i intervjuer av alt fra produsenter til musikkjournalister og til andre band.

Fluid hadde gitt ut ett album, og skulle gi ut ytterligere ett, men ingen når denne EP-en til anklene. Det vanvittige med «Glue» er at det ikke er noe som ligner på en svak låt. Den åpner med en eksplosjonsartet coverversjon av the Troggs «Our Love Will Still Be There», og så bare øser de på med et voldsverk av ei skive som overhodet ikke står noe tilbake for det beste som kom ut av Nirvana, Mudhoney eller noen av deres samtidige musikalske artsfrender. Produksjonen til Jack Endino er helt perfekt; kvass og klar og med masse albuer.

Vi var mange som trodde den neste skiva skulle ta Fluid opp i det kommersielle tetsjiktet, men det skjedde dessverre ikke. Bandet signerte med det Walt Disney-eide Hollywood records, nevnte suksessprodusent, Butch Vig, ble hentet inn, men de låt ikke lenger like friske og fandenivoldske.

Kanskje hadde de bare i seg en seksspors EP? Ikke vet jeg, men de ble iallfall oppløst kort tid etter oppfølgeren, og oppnådde aldri kommersiell suksess eller berømmelse. For undertegnede vil de likevel alltid stå for noe av det beste som kom ut i et tiår der fryktelig mye meningsløs dårlig rock ble hyllet som genial. At EP-en fortsatt ikke er tilgjengelig i ordinære strømmetjenester er litt gøy. Og litt dumt. Her er iallfall en video som ble laget retrospektiv til knyttneveslaget «Black Glove» (dessverre med mye mer grøtete lyd enn det er på skiva)

Link til hele EP-en (anbefales) finner du her. Hør den. NÅ!

3. MUDHONEY «Superfuzz Bigmuff»

Sånn når vi nå først snakker om briljante, seksspors EP-er. Denne skiva er kanskje den enkelte som mer enn noen andre definerte grunge som fenomen, og før det hele tok av kommersielt. Opprinnelig utgitt på vinyl og CD med seks låter, men kom fort ut på en CD med et knippe superbe bonusspor, deriblant Det Optimale Grunge-Anthem av dem alle, nemlig bandets debutsingel, den catchy fuzzraketten «Touch Me I’m Sick», med den seige og slepende tunge B-sida «Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More». Denne sjutommeren er den aller sterkeste som ble utgitt i hele denne æraen av rocken, om man diskuterer den samlede scoren av A- og B-side.

Mudhoney var jo den ene halvdelen av bandet Green River, et band som for så vidt var kult, men som ikke helt har tålt tidens tann, (den andre halvdelen av bandet ble Mother Love Bone og senere Pearl Jam, band som enda dårligere har tålt tidens tann), men da vokalist Mark Arm og gitarist Steve Turner fikk sparket i gang Mudhoney-orkesteret, fant de passformen umiddelbart.

Som ei blanding av The Stooges og Spacemen 3, blandet med den kontante punken fra Black Flag og The Damned, var de et band som kunne kommet når som helst. De hadde masse humor, spilte inn musikk med alt fra Billy Childish til Jimmie Dale Gilmore, og fortsatte siden bare å gi ut nye skiver som låt bra. Uten tvil det bandet fra grunge-perioden som har gitt ut flest bra skiver. Men de ble aldri bedre enn debut-EP-en og debutsingelen.

4. AFGHAN WHIGS «Gentlemen»

I likhet med Thin Lizzy ble de ikke skikkelig bra før de hadde spilt seg varme gjennom et par umodne og rotete skiver. Andreskiva deres, «Up in It» (1990), ble distribuert av SubPop, med allestedsnærværende Jack Endino bak spakene, men det er var først på tredjeskiva, «Congregation», to år etterpå, at det skikkelig begynte å lukte fugl. Husker jeg kjøpte singelen «Turn on the Water» og spilte den drithøyt mange ganger hver dag i flere uker. At dette sammenfalt med at jeg ble kastet ut fra Prestvannet studenthjem på grunn av naboklager på musikk, kan muligens sees i sammenheng.

Det var likevel ikke før fjerdeplata (etter hvileskjæret «Uptown Avondale», en firespors soul-hyllest) kom at de kunne klaske neven i bordet og – med rette – brøle til omverdenen at de hadde laget et mesterverk. Bandet skilte seg ikke bare ut geografisk fra resten av denne bølgen (de var fra Cincinnati, Ohio, flere tidssoner unna Seattle»), men også rent musikalsk var de i grunn ganske malplasserte i den sekkeposten de ble puttet inn i.

«Gentlemen» er uansett noe av det aller beste som kom ut av hele denne bølgen, og den har overhodet ikke tapt seg siden heller. Her står balladene, soullåtene og rocklåtene naturlig stablet rygg mot rygg, og Greg Dulli synger helt fantastisk, omgitt av et høypotent band som var dritgode til å spille og som pakket inn låtene i lekre arrangement der tandert piano og kaskader av fuzz smeltet sammen til en høyere enhet.

5. TRULY «Fast Stories … From Kid Coma» (1995)

En blytung og framifrå trio ledet av vokalist og gitarist Robert Roth, med trommis Mark Pickerel (originalmedlem i den første line-up-en av Screaming Trees) og bassist Hiro Yamamoto (originalmedlem i Soundgarden).

Truly ga først ut den firespors EP-en «Heart and Lungs» (1991) på SubPop, som skaffet dem mye berettiget oppmerksomhet, men det var da singelen «Leslie's Coughing Up Blood» kom ut to år etterpå at iallfall undertegnedes hode holdt på å eksplodere.

Denne låten skulle også være med på det tilnærmet fullkomne dobbeltalbumet «Fast Stories … From Kid Coma» (sluppet på dobbel vinyl av SubPop og på CD av Capitol), ei skive som fortsatt låter like unik som da den kom. Plata er tung, seig, dronete og køle mørk, men med skikkelig bra låter, og der Roths desperate vokal gir låtene den ekstra dytten.

Liker du Queens of the Stone Age, kommer du til å digge Truly. Ei klassisk skive man aldri klarer å bla forbi uten å sette på. Den fikk da også strålende kritikker, men evnet dessverre aldri å nå de store massene.

6. SCREAMING TREES «Sweet Oblivion» (1992)

Som mange andre hadde jeg lagt merke til bandet allerede på åttitallet, for at de var på SST-etiketten, der mye annet undergrunnsgull befant seg. Band som Hüsker Dü, Dinosaur Jr., Minutemen, Black Flag, Meat Puppets, Soundgarden og Sonic Youth befant seg allerede der, og det lå alltid en sammenbrettet katalog inni alle skivene fra Greg Ginns selskap.

Screaming Trees ble jeg likevel ikke fan av før de kom på stort selskap, den Chris Cornell-produserte skiva «Uncle Anesthesia» (1991), som jeg kjøpte og rådigget. Den har derimot tapt seg med årene, og de gamle SST-skivene er også svært sprikende i kvalitet. Man trenger i grunn ikke mer enn den doble samleskiva «Anthology: SST Years 1985–1989» fra den perioden.

Da «Sweet Oblivion» kom året etter, satt derimot alt. Produksjonen fra tryllekunstneren Don Fleming var mye mer massiv (han produserte også Sonic Youth, Teenage Fanclub og de beste sivene til The Posies, og spilte sågar en kort periode i Dinosaur Jr.), låtene var bedre og Lanegans vokal kom for første gang skikkelig til sin rett.

«Nearly Lost You» ble det nærmeste Mark Lanegan noen gang kom en skikkelig hit med bandet, men den er ikke engang på pallplass av de beste låtene på skiva. Det verste av alt var at B-sidene på singlene også holdt skyhøy kvalitet. Åpningssporet (og, på et vis, «tittelsporet») «Shadow of the Season» er overveldende og massivt, og det er lag på lag med raffe gitarer.

I tillegg inneholder den semi-countrypowerballaden «Dollar Bill» (som også ble singel og en liten «hit»), som viste at det Lanegan hadde gjort på solodebuten noen år før også var noe som funket med fullt band. Også skrev han en låt som het «No One Knows» for første gang. Ved neste korsvei skulle den gi klingende mynt i kassa. Men Screaming Trees ble aldri bedre enn dette.

7. NYMPHS «Nymphs» (1991)

Her har jeg neppe ville horder av entusiastiske fans i ryggen, som synes jeg er et geni for at jeg trekker inn dette bandet, verken i denne sammenhengen eller på generell basis, men sannheten er at Nymphs med den ene skiva de ga ut plasserte seg inne på min topp 10-liste over de beste skivene man rettmessig kan putte under denne paraplyen.

Jeg kjøpte den på import da den kom ut, av den ene grunn at Iggy Pop var med og sang på den ene låten («Supersonic»), men det er ikke Iggy som er hovedgrunnen til at skiva holder det høye nivået, men heller den kaklende sprø vokalisten og frontfiguren Inger Lorre, som både hadde dreis på låtskrivingen og å synge rock. De høres ut som et fly, hakke forbanna Concrete Blonde, deres sambygdinger, om noen husker dem.

I Norge huskes hun kanskje best for et intervju med Alex Rosen på NRK, der hun viste ham «pelsen» sin, for at han hadde på seg pels, et høyst forvirrende og skrudd opplegg på alle måter. Skiva, som ble signet på Geffen, og som mange trodde at skulle blir Det Nye Store, ikke minst siden de ble lansert som et grungeband, er en sann fest, og går langt utenpå plater fra band som var og ble adskillig mer kjent enn dem.

Det er noe så enormt mørkt, dystert og farlig med denne plata, og jeg hadde elsket å se dem live for 31 år siden. Husker også at jeg hadde den på en personlig topp 3 det året, etter Nirvanas «Nevermind» og Matthew Sweets «Girlfriend». Og jeg hadde rett. Er heldigvis, omsider, lagt ut i strømmetjenester.

8. GUMBALL «Super Tasty» (1993)

Førsteskiva var helt grei, ikke mer, men da andreskiva kom, klaffet det for fullt, og det som pådro dem oppmerksomhet for min del, var at J Mascis fra Dinosaur Jr. var med på to låter, og at Butch Vig satt i produsentstolen. Men kunstnerisk sett var det frontfigur og låtskriver (og allerede omtalte/ovennevnte) Don Fleming dette handlet om.

Han skrev rett og slett helt enormt fengende låter, og fra skiva ble det sluppet hele tre singler («Real Gone Deal», «Accelerator» og «The Damage Done»), og videoene ble sågar vist på MTV (den gang de fortsatt viste musikkvideoer).

Plata er faktisk helt idiotisk forbigått og hadde fortjent å nå ut til mange flere. Det er energisk, melodiøst og latterlig fengende. Ikke minst er det veldig tilgjengelig. Verden er dum. Gumball var dritbra.

9. L7 «Smell the Magic»

Det første bandet med kun kvinnelige musikere jeg husker fra denne fasen var bandet Dickless (knall navn!) og tolvtommeren «I’m a Man», men den tror jeg at ble kjøpt mer for prinsippet og novelty-effekten av kombinasjonen bandnavn, bandmedlemmeens kjønn og tittelen. For de var ikke særlig bra.

L7, derimot, synes jeg var skikkelig bra, og det er i særdeleshet andreskiva (den kom også opprinnelig som en seksspors EP, om jeg husker rett), som troner høyest, gitt ut på SubPop og – selvsagt – produsert av Jack Endino.

For L7 hadde låter og virket troverdig forbanna og rotløse. Det er heller ikke rart at de endte opp som venner med australske Cosmic Psychos, som de også svitsjet låter seg imellom. «Smell the Magic» er – i fullversjonen – en halvtime aggressiv, catchy og beintøff rock’n’roll, og produsert akkurat så grisete som det skal være.

De ble senere snappet opp av et stort selskap, fikk ditto selvsagt Butch Vig tildelt som produsent, og ble satset masse penger på (med påfølgende suksess), men de var aldri bedre enn her. Jeg ble skikkelig glad da jeg hørte hvor godt de har holdt seg.

10. LOVE BATTERY «Dayglo» (1992)

Debutskive fra 1992, på SubPop, fra et band lokalisert i Seattle. Det blir nesten ikke mer grunge. Produksjonen er derimot ikke av Jack Endino (!), men av Conrad Uno (som la sine hender på skiver fra alt fra Sonic Youth og Mudhoney, til Mono Men og The Nomads) og The Posies’ Jon Auer.

De hørtes da også ut som noe helt for seg selv. Særlig slidegitaren fra Kevin Whitworth river og sliter i låtene på superbt vis, der de veksler fra sonicyouth-ete støy til mer spretten og kontant rock’n’roll, og med sveipende refrenger («Out of Focus» er alt annet enn ute av fokus).

Husker jeg spilte plata enormt mye da den kom, og den er også et særs trivelig gjenhør. Oppfølgerne klarte ikke å levere opp til forventningene, slik det ble med mange av bandene fra denne perioden, men debuten står fortsatt som ei påle.

** ** ** ** ** **

Hele grunge-fenomenet ble raskt mer en forbannelse enn en velsignelse for dem som ble regnet inn under begrepet, og mange forsøkte også febrilsk å komme seg ut og bort fra det. Likevel er det veldig kult å pløye seg gjennom mange av de knalle skivene som kom ut og aldri brøt den kommersielle lydmuren, for det var virkelig masse kult som kom ut av denne raptusen på begynnelsen og midten av nittitallet.

Labelen SubPop klarte heldigvis å fornye seg, og har bare fortsatt til den dag i dag å oppdage og signere navn som er milevis unna det man før forbandt med husmusikken deres (The Shins, Band Of Horses, Father John Misty, Mirel Wagner, Beachwood Sparks, Built To Spill, Mogwai, Orville Peck osv.).

Oh well, whatever, never mind.