Blå Rock Café, torsdag 12. mai 2022:

The Supersuckers

Konserten og jubileumsfesten til den blå bula i sørbyen var allerede så vidt i gang, da denne småstressa journalisten nådde frem etter lett jogg ned fra Alfheim stadion.

Som Supersuckers-fan siden midten av tenårene så jeg frem til å høre amerikanernes nå klassiske feelgood-punkperler. Og den feststemte gjengen rundt Blårocks konserthjørne fikk servert «Creepy Jackalope Eye», «Rock Your Ass», «Born With a Tail» og mange andre av Arizona-bandets nuggets.

Problemet var at servitørene – for anledningen en trio som virket underbemannet – ikke var helt i form.

foto
FØRSTE AKT I 30-ÅRSJUBILEET: Supersuckers på Blårock-scenen torsdag. Foto: Johannes Brøndbo

Bandsjef Eddie Spaghetti sa det det best sjøl, da han innrømte at de var «Roadworn and Weary» som innledning til nevnte låt. Det var en sliten gjeng der oppe på scenen.

Der «Metal» Marty Chandler hadde sine uinspirerte bommerter på gitaren hadde nevnte herr Spaghetti trengt et lite besøk til stemmebånd-doktoren. Direkte dårlig ble det heldigvis aldri, selv om jeg har sett Supersuckers langt, langt friskere enn denne torsdagskvelden.

The Fleshtones

Der Supersuckers fremsto som over middagshøyden blir «evigung» et understatement når det kommer til New York-legendene The Fleshtones.

Trommis Bill Millhizer (73), bassist Ken Fox (61), gitarist Keith Streng (66) og vokalist Peter Zaremba (67) plantet sine spisse dansesko rett i ræva på gubberocken denne kvelden. Vi heldige publikummerne som tidligere har sett disse fire fremragende eksemplene på arten Homo Sapiens ta over en scene, skjønte raskt at dette ville bli en fest.

Fleshtones spilte overraskende få av låtene jeg selv definerer som bandets største hits. Repertoaret besto i stor grad av nyere materiale. Men det er jo litt kult at disse amerikanerne fortsatt turnérer med den ferske skiva, og tar et splitthopp over hele nostalgi-bagen.

En turboversjon av klassikeren «New Scene» ble blant høydepunktene, som ellers i stor grad besto av coverlåter. Gamlegutta fyrte av gårde herlige tolkninger av Aretha Franklins «Save Me» og The Rolling Stones’ «Child of the Moon».

Plommen i egget var allikevel en rå versjon av Fleshtones gamle CBGB-kumpaner Ramones sin «53rd & 3rd», der Keith Streng flettet inn sin egen evergreen «Pretty Pretty Pretty» midtveis.

foto
FRITTGÅENDE ROCK: Bassist Ken Fox og gitarist Keith Streng tok flere turer ut i publikumsmassen. Foto: Johannes Brøndbo

Puh! En konsert med The Fleshtones er noe som vanskelig lar seg beskrive, men må føles på kroppen. Denne gjengen lykkes med, den ikke nødvendigvis så enkle, oppgaven å spre genuin glede hele i lokalet. Man ender opp med å vrikke seg rundt, småflire og skåle jovialt med fremmede man normalt sett ikke hatt møtt blikket til.

Vi ble alle enda bedre venner denne «jubileumstorsdagen» på Blå Rock Café, og de fire hedersmennene i The Fleshtones fortjener mange lange og gode bamseklemmer som takk for dét. Nå er det bare å ønske ei god jubileumshelg videre.