ORKAN «Livsgaranti» (Gamlestans Grammofonbolag)
(Obs! Lytt til samtlige album i bunnen av artikkelen.)
Wow. Bare wow! Debutplata fra 2017 var riktig nok både frisk og fin, men fem år senere får vi virkelig så ørene flagrer fra svenskene i Orkan.
Selv har jeg et ambivalent forhold til folk- og progrocken på 70-tallet, som utgjør kilden til Orkans mystiske eliksir. Men kvintetten blåser virkelig spindelvevet av denne litt mosegrodde sjangeren. Bandet hopper heldigvis bukk over innrøkte ideologier stående fast i post-hippie-gjørma, og presenterer heller et oppdatert verdensbilde i tekster med tema som natur og likestilling.
«Livsgaranti» renner over av energi, god meloditeft og så mye nerdete kjærlighet til denne musikkens mytologi og estetikk at det er til å måpe av.
Smart låtskriving kombinert med smakfull instrumentering – som inkluderer saksofon, klarinett, fløyte, orgel og et vell av gitarer – resulterer i musikk av skikkelig widescreen-format. Sjeldent potente vokalharmonier forsterker stemningene ytterligere.
Disse fire damene og den ene herren har også plenty av schwung i hofta. Tittelsporet er kosmisk, og samtidig sjeldent spenstig, countryrock. Den velkomponerte energibomba «Leva för att dö» er funky som bare fy.
Kronjuvelene er allikevel det feministiske minieposet i to deler, «Vägrar vara tyst» – som rommer mer interessant musikk og lyrikk enn de fleste band klarer å hoste opp gjennom et helt album.
ELI PAPERBOY REED «Down Every Road» (Yep Rock Records)
De har i stor grad blitt ansett som motpoler; «de svarte» og «de hvite» sin musikk. Men alle med ører og hjerte for begge sjangre vet at soul- og countrymusikken gjennom generasjoner har både flørtet og gått til sengs med hverandre.
Ingen uttrykker denne fyrige symbiosen bedre enn Eli Paperboy Reed. I snart 20 år har amerikaneren gjort de fleste typer soulmusikk relevant – fra den nypussa, poppa og eksplosive Motown-varianten, til den tunge og bluesbaserte sørstatsvarianten. Fyren har stemme stor nok til å bære mye melodi og instrumentering på sine smale skuldre.
Reed sitter også et trumfkort gjennom sin regelrette ekspertise innen soul- og countrymusikkens felles grunnstoff: Gospel. Hans innlevelse blir spesielt viktig for historiene som fortelles på denne skiva.
Alle låtene er nemlig komponert eller tidligere spilt inn av countrymusikkens kanskje største hardhaus – Merle Haggard. Haggards grove og sentimentale mini-noveller fra etterkrigstidas USA håndteres med kjærlighet og kløkt av Reed.
Dette albumet er slik sett prov på at musikken er overvinner alle motsetninger. Etter en oppvekst i en jødisk familie i det kalde nordøst er den skolerte Reed på mange måter Haggards motpol. Det er heldigvis irrelevant da problemene og gledene i disse utrolig slitesterke låtene er tidløse og universelle.
DEVIL MASTER «Ecstacies of Never Ending Night» (Relapse Records)
Deres sjokkerende bra første fullblods album «Satan Spits on Children of Light» (jepp, her snakker vi band for sine titler) gjorde Devil Master til noe av et «hipsters choice». I alle fall blant den uhippe gjengen med fornuft nok til å digge både svartmetall og punk.
Dette Philadelphia-bandet kombinerte det beste fra begge verdener. At de i tillegg hadde ører for tremolo-tunge gitarriff pluss en viss sans for melodi gjorde musikken overraskende frisk – selv for et par ører som trodde de hadde hørt «alt» innenfor ekstremmetallens brennende sirkel.
På deres nye plate brenner Devil Master i tillegg mye ny musikalsk jord. Akkordene er fortsatt umiskjennelig black metal, og tempoet holder seg fortsatt i området rundt hardcorepunkens d-beat. «Ecstacies of Never Ending Night» låner allikevel ganske mye av sin melodiske tilnærming fra 80-tallets heavy metal.
I tillegg rocker dette noe så inni helvete. Denne kvartetten bryter alle reglene for purisme, og leker seg heller med å stjele fra alle kanter. Et band som vrenger ut en absurd stilig bass-solo underveis i kakafonien av «Funerary Gyre of Dreams & Madness» frykter virkelig ikke å bli arrestert av verken hardcore- eller metal-politiet.
Devil Master viser her all verdens dvaske gothrockere og sure, selvhøytidelige svartmetallere tre ting: Det er energi, meloditeft og tegneseriesatanisme som gjelder.
ELLERY DAINES «Failure Thirty Minutes Deep»
Nei, han er ikke en «Englishman in New York», men noe så eksotisk som en newzealender i Tromsø, den godeste Ellery Daines. Her har den lyssky artisten kokt i hop litt av et brygg bak sin garasjeport.
At Daines har brukt fem år på å ferdigstille sitt debutalbum er ikke så rart. Han operer nemlig etter «selvgjort er velgjort»-prinsippet, og spiller alle instrumenter selv. Dette er i seg selv ikke bemerkelsesverdig imponerende, men newzealanderen spiller alle enormt bra. Han klarer å samle alle trådene til en kompakt og slagkraftig enhet, samtidig som arrangementer og beats har mye frynsegoder å riste ut av ermene.
Låtene bærer bud om en komponist som låner litt fra de fleste hyllene i rockbiblioteket, men lyden hører definitivt hjemme i 2022. Ellery Daines gjør tandre ballader med like mye fingerspissfølelse som hardtslående rockere.
«Impostor Syndrome» er som en minisymfoni der Daines hele tiden ligger et skritt foran lytteren. Det er herlig uforutsigbart, men melodiens forskjellige moduler festes sammen på smart vis. På den stillfarne «Famous Friend» viser Daines at han også kan lage nydelige og catchy låter etter en langt enklere oppskrift.
«Failure Thirty Minutes Deep» er en albumdebut litt på siden av den øvrige rockmusikken her til lands, og bør sjekkes ut av alle som liker litt ekstra trøkk i teen sin.
PM WARSON «Dig Deep Repeat» (Légère Recordings)
Retro-alarm! Om du synes hyllester av musikk fra pophistoriens tidligere epoker er skikkelig teit – bla videre. Om du elsker klassisk, men tidløs lyd som lukter av brylkrem og tobakk – da er PM Warson mannen for deg.
Snaue 13 måneder etter den finfine debutplata er londoneren tilbake med en ny stabel av godsaker. Denne ganger er gjør han enda mer stilsikre valg, og melodiene er hakket sterkere enn ved forrige møte.
Det er R&B fra 50- og 60-tallet som gjelder for unge Warson. Han crooner seg gjennom innrøkte salongballader og spretter opp på tærne nåer det skal rockes.
Drypp av jazz, surf og rockabilly gjør disse ni låtene til en uimotståelig nektar. Det er bare å blåse støvet av ditt fineste cocktailglass, ta på danseskoene og skåle for ei god og classy musikkhelg.