Under mørke vinternetter er perfekt pop det suverene antistoffet til mørketidsdepresjoner, snø, sklætt og salte veier. Derfor er det bare tull at pop kun skal nytes om sommeren, for dem som eventuelt måtte leve i denne meningsløse troen. Med dét sagt, er det selvsagt helt supert med bra pop om sommeren også. Det får da være måte på innviklede regler!
Å lage bra pop som evner å skille seg ut, handler overhodet ikke om innpakning, produksjon eller image. Når alt kommer til alt, er dette en genregrein som – mer enn noen annen – står og faller på låtkvaliteten, og der dette er det som alltid vil skille klinten effektivt fra hveten.
Som temmelig musikkinteressert er det alltid stas når gamle helter plutselig smeller til med ei knallskive, men det er jaggu nesten akkurat like stas når du ramler over noe helt nytt som sjarmerer deg i senk eller slår deg i bakken med overrumplende mengder kvalitet. Ukas anbefaling er i siste kategori.
Det var helt tilfeldig at jeg ramlet over dem, Lost Balloons. Og det irriterer meg mer enn jeg egentlig er hypp på å innrømme. Som en tilårskommen platenerd er det slik at man ikke bare følger med på band og artister, men også overvåker diverse plateselskap, og jevnlig sjekker ut det som kommer fra de etikettene man finner tiltalende, troverdige og pålitelige.
Alien Snatch er et slikt selskap. Fra sin base i Tyskland har de hamret ut bra skiver, fra mer eller mindre allment ukjente navn som The Mojomatics, Hex Dispensers, Ghetto Ways, Baseball Furies, Henry Fiats Open Sore, Bad Sports og sågar norske The YumYums m.fl. Nei, det er ingen grunn til å skjemmes om du ikke har alle skivene til alle de nevnte, men de er nå engang band jeg selv holder fryktelig høyt, og som jeg kompletterer.
De beveger seg fra melodiøs powerpop, via garasjerock til fryktelig hard punkrock. Elsker Aien Snatch! Derfor irriterer det meg, og det gjør vondt i stolthet og nerdeimage, at jeg ikke fikk med meg debuten til Lost Balloons i 2015, som kom ut nettopp her. Det burde jeg ha gjort. Lover å skade meg selv.
«Hey Summer» (for en tittel!) kom ut for ei drøy uke siden, og gis nå ut på en annen etikett (Dirtnap), slik det pleier å være i spesielt dette universet. Bandet består av den eksentriske japaneren Yusuke Okada (spilte i helt enormt obskure Suspicious Beats (som jeg ikke har hørt) som ved en inkurie møtte amerikaneren Jeff Burke fra garasje/powerpopbandet The Marked Men. Du kan google deg frem til detaljer.
Musikalsk har de uansett truffet en kjemisk perfeksjon som spruter av fengende melodier, sommer, champagne og lettkledde, glade mennesker på ferie. Dette er verken sært, garasjerockete eller eksentrisk overhodet, men heller ren, ubesudlet og suveren pop. Assosiasjonene formelig pipler over inni hodet.
Big Star er de nærmeste av De Tre Store B-ene, og særlig amerikanske Velvet Crush (for dem som husker dette flotte orkesteret), og Teenage Fanclub rinner meg i hu. Tenker også på the dB’s, Hüsker Dü (bare at Bob Mould har spist lykkepiller og drukket prosecco), et fokusert Pavement uten bustehår og med tørr hvitvin til frokost i stedet for to jointer og … ja, tror jeg stopper her.
Lost Balloons fikk meg også lysten på å trekke frem skivene til skammelig underkjente American Suitcase, som er en krystallklar kompliment i hodet mitt. Legg til at plata inneholder 12 låter og tikker inn på 37 minutter. Helt perfekt, med andre ord.
Det er selvsagt noe symbolsk fint, i disse dager, med at Japan og USA kan møtes, bli venner, forenes og lage kos sammen. I så måte er Lost Balloons akkurat det optimale lydteppet man trenger i enhver fredsmegling. Forsoningspop? Ja, jeg tror vi sier det.
