Platas innledning, i form av tittelsporet og «Luftslott» er en videreføring av den moderne – eller tidstypiske, om du vil – indiepopen Kråkesølv med suksess har pumpet ut siden debuten i 2009. Sistnevnte låt er da også platas sterkeste spor, i tillegg til å være det mest umiddelbare.

Ifølge forhåndsomtalen representerer «Pangea» en ny musikalsk retning for kvartetten, som innledningsvis fremstår mer som et ønske enn en realitet. I midtpartiet og mot slutten av plata fremstår dog bandet som mer søkende, men det er vanskelig å sette fingeren på hva bandet egentlig finner.

De musikalske endringene er det lett å tilskrive bandets produsent Lars Horntveth (Jaga Jazzist). Horntveth bidrar med en rekke instrumenter, som ofte dukker opp mer eller mindre subtilt i ytterkantene av soundet. Og resultatet låter delikat.

Man hører inspirasjonen fra et låtorientert Sonic Youth og de mer stillferdige, men disiplinerte sidene av Radiohead. Selve lydbildet ligger i samme territorium som de svenske bandene Samling og Dungen opererer i.

Gjennom singelen «Lenge siden sist» kommer bandet seg tilbake på stien, idet de midtveis i albumet står i fare for å rote seg inn i kunstrockens labyrint. «Stille» er smakfull og behersket stadionrock med gitarriffing et sted mellom DumDum Boys’ Kjartan Kristiansen og U2s The Edge. Så dabber det hele litt av igjen.

Denne platas ankepunkt er at musikkens følelsesregister er for snever. Det blir i overkant mye lett melankoli, og det blir en lettelse de få gangene Kråkesølv blåser liv i låtene med litt emosjonell variasjon. Dette er synd, da medlemmenes åpenbare meloditeft burde resultere i større bredde og flere overraskelser – spesielt vokalt sett.

Tekstene er gode og direkte i sin beskrivelse av personlige og mellommenneskelige forhold, noe som også gjør dem universelle. Mye instrumentelt snacks forandrer allikevel ikke inntrykket av at dette, musikalsk sett, er temmelig konvensjonelle greier. Dialekten gir bandet mer egenart enn selve musikken.

«Pangea» byr på litt færre catchy partier og refrenger enn tidligere Kråkesølv-album. I sin søken etter det store og kosmiske fremstår bandet, ironisk nok, som mer introverte enn tidligere. Om ikke brorparten av «Pangea» kan beskrives som shoegaze, tror jeg allikevel Kråkesølv med fordel kunne ha løftet blikket opp fra studiotøflene sine i løpet av disse ni låtene.

Karakteren er kanskje litt heldig, men kommer som følge av noen få svært gode enkeltlåter.