Forgjengeren «Let England Shake» er ei av de beste platene, om ikke den beste, jeg har hørt på denne siden av tusenårsskiftet. Å følge opp noe slikt er tilnærmet umulig, men hun har gjort det før, og ordet «forventning» foran denne skiva er vel å anse som en stusslig underdrivelse.
Les Egons gjennomgang av hele katalogen til PJ Harvey
PJ Harvey har foretatt mange musikalske hamskifter siden hun singeldebuterte for 25 år siden, men denne gangen beveger hun seg ikke veldig langt fra forrige album.
Det er sparsommelig med teknisk info i disse dager (så kult om man f.eks. kunne fått tekster på låtene og en oversikt over hvilke musikere som spiller sendt på mail i forkant. I motsetning til lydfilene er jo ikke slikt hemmelig på noen måte), men det ser ut som om hun har med seg sine faste samarbeidspartnere Flood og John Parish, samt innleide tjenester fra Terry Edwards og James Johnston. Mick Harvey later til å være ute av bandet siden sist.
Skiva er blitt til over en periode på over fire år, der reiser til Afghanistan, Kosovo og USA har dannet det tematiske bakteppet. I tillegg er skiva spilt inn i et studio i London, der publikum har kunnet bivåne det hele gjennom en glassvegg.
Kjenner jeg får litt angst for i overkant høy kunstfaktor av slikt, men det er jo egentlig bare å ignorere, da det er den ferdiginnspilte musikken vi her skal forholde oss til. Takk og lov.
Forrige gang var det hjemlandet hennes som fikk passet solid påskrevet, mens tittelen denne gang henviser til det amerikanske «HOPE VI»-prosjektet, et statsstyrt renoveringsprosjekt der nedsarvede boligområder med høye kriminalitetsrater har blitt revet ned og erstattet med boliger av en høyere standard, som igjen har resultert i at tidligere beboere har blitt økonomisk presset ut av sine egne hjem.
Denne sosiale ryddesjauen gjorde Harvey opprørt, etter å ha sett det på nært hold i Washington D.C. i lag med fotograf og filmskaper Seamus Murphy, guidet av en journalist i Washington Post.
Åpningssporet «Community of Hope» er da heller ikke til å misforstå. Etter først å beskrive de slitne bygningene, med deres historikk og kulturelle betydning og referanser, repeterer hun sårt «They´re gonna put a Walmart here», som virkelig ikke er en feirende salutt.
Hun har allerede rukket å terge på seg flere lokale politikere i hovedstaden, som har kommet tildels kraftige motreaksjoner, der hennes lyriske og musikalske evner trekkes i tvil og latterliggjøres i grelle bilder. Da har man som regel gjort noe rett. Indignerte maktmennesker er som oftest en bekreftelse på at man pirker i noe essensielt.
Harpeinstrumentet fra «Let England Shake» er satt mer i bakgrunnen og erstattet med saksofon, som for det meste brukes mer som et ekstra bassinstrument (ikke tenk Åge & Sambandet, men mer Morphine, i fall du følte deg kallet) som gir lyden mer bunn. Unntaket er «The Ministry of Social Affairs», der bråket i The Stooges’ uforståelige «L.A. Blues» rinner meg i hu.
Ellers er det mye ved det samme som ved forrige verk. Produksjonen er myk og varm, og låtene bygges rundt hennes karakteristiske og glassklare stemme, ofte i falsett; med proper, engelsk diksjon. Singelen «The Wheel» kunne lett vært et spor på forgjengeren, samme den fabelaktige «Orange Monkey», der hennes lyse vokal underbygges av de grove herrestemmene som ligger i bunnen.
Skiva har ingen direkte svake låter, og det høres foreløpig ut som et sterkt PJ Harvey-album, altså langt bedre enn det meste annet der ute, men etter å ha bikket 10 runder på hele plata er jeg ganske klar på at hun ikke leverer like bra som sist, for da var jeg helt sjokkert på samme stadium.
Men hun opererer i en slags egen parallell liga, der det nesten er urettferdig for andre å bli sammenlignet med henne. Og det er null tretthet eller kreativ tørke å spore her.
«The Hope Six Demolition Project» er nok en solid tilvekst til av de sterkeste artistkatalogene fra de siste 25 år. Og selv om det har vært verdt ventetiden, håper jeg det ikke tar enda fem år til neste gang.
