CHRIS HOLSTEN – Hovedscenen, 26.08.2023
30-åringen fra Lillestrøm er kanskje det største easy-listening-alibiet som er å oppdrive på årets Rakettnatt-program. At musikken hans har bred appell, er noe tall fra strømmetjenestene alene kan bevise, men det hjelper selvsagt på med deltakelser i både «Stjernekamp» og «Hver gang vi møtes», to av de mest folkelige TV-programmene vi har.
På Rakettnatt hadde Chris Holsten med seg fullt band med blåsere og korister, inkludert tromsøværing og Dagny-keyboardist Eirik Fjelde på laget.
Jeg hadde ikke trodd at man skulle bli så til de grader blåst av banen, for det Holsten og bandet leverte på Rakettnatts hovedscene denne lørdagen var en ren maktdemonstrasjon av showmanship jeg knapt har sett maken til fra en norsk artist.
Da bandmedlemmene hadde plassert seg på sine stasjoner, kom hovedpersonen slentreløpende ut på scenen og fyrte i gang «Slå hjerte, slå». Allerede noen få sekunder inne i konserten kan man slå fast at Holsten gjør en utrolig kul figur som frontmann på scenen, og med sin naturlige karisma hadde han publikum i sin hule hånd fra første låt.
I en live-setting kommer det fram en helt annen energi enn hva man finner på innspillingene, og det føltes nesten som det tidvis var en slags 70-tallsestetikk ute og gikk. Et eksempel på dette kunne man se på «Høyt over havet» hvor man kunne antyde tendenser til synkrone dansesteg à la Earth, Wind & Fire, noe det aldri kan bli for lite av i verden.
Ellers føltes det som lite var overlatt til tilfeldighetene, hvor smakfull og velplassert bruk av videobakgrunner og pyroeffekter var med å krydre showet på den visuelle siden, uten å stjele fokuset fullstendig. Diverse omrokkeringer og god bruk av scenens to «etasjer» bidro også å holde det interessant hele veien. De musikalske prestasjonene fra både hovedperson og musikere fantes det heller ingenting å utsette på, og oppbyggingen av settet satt som et skudd, med smart bruk av dynamiske virkemidler der det trengtes.
For det meste holdt Holsten seg til materiale fra albumet, men det ble også plass til 2020-singelen «Shout, baby», fra tiden før han gikk over til å synge på morsmål. Dette ble utvilsomt konsertens mest funky og energiske toppunkt, og da passet det selvsagt fint å ta det rett ned i kjelleren etterpå. Da med den helt nye og nedstrippete kassegitarlåten «Tre sekunder», etterfulgt av «Hvis verden», hvor Holsten først startet alene med pianoet, før korist Monica Hjelle (som også er fast medlem i Dagnys band) kom inn og fullførte duetten. Dette øyeblikket ble rett og slett rørende vakkert, noe jeg på ingen måte var forberedt på.
Som en solid avslutning på det hele, leverte Holsten like greit hitparaden «For evig», «Bak en fasade» og «Smilet i ditt eget speil», bare sånn for å forsikre seg om at publikummet fikk sunget seg fullstendig hes før artisten takket for seg.
Det er ikke ofte jeg blir så til grader overrasket over en norsk artist som jeg ble denne kvelden. På plate kan Holstens musikk fort bli litt for sentimental og fløtepusete for min smak, men live snakker vi om et helt annet beist. Her var det rett og slett ingen øyeblikk som føltes unødvendig, og jeg har egentlig ingenting å utsette på noe annet heller. For en artist, og for et band! Soleklar sekser.
