ANNELI DRECKER OG KJETIL SOLBERG M/BAND: «Svartstjerne» Kulturhuset, Nordlysfestivalen 2023
Det er gledelig at Nordlysfestivalen i stadig større grad popper finkulturbobla, og byr på musikk fra pop- og rockuniverset. Et blikk på kveldens oppsetning vil gi alle David Bowie-fans en kraftig pulsøkning, vann i munnen – eller begge deler.
Initiativtaker og trompetist Anders Eriksson hadde i tillegg samlet et dream team på scenen som burde skape store forventninger, også blant folk som ikke er Bowie-disipler.
«Blackstar»-albumet nyter en opphøyet status blant fansen. Personlig synes jeg det er en ujevn plate, som ikke rekker opp til Bowies rekke av klassikere fra «Hunky Dory» til «Scary Monsters». Det viser seg allikevel raskt at bandet forsterker og utbroderer «Blackstar»-melodiene, gjennom arrangementer som har mye kjøtt på beinet.
De to første låtene blir som lett oppvarming før hele gjengen dykker ned i konsertens episke tittelspor. Den tostemte sangen fyller musikken med mystikk, og bandet viser hvor mange lag med melodi det ligger i den musikalske løken gjennom 10 minutter med «Svartstjerne».
De elektroniske komponentene, som er sentralt i det innspilte låtmaterialet «Svartstjerne» bygger på, er riktig nok fraværende. Det er litt synd, da krydderet i form og synth og trommemaskiner bidrar til å gi musikken en litt hardere tekstur.
Bowies musikk behandles heldigvis ikke med silkehansker denne kvelden. Den formes heller til et litt annerledes univers av musikerne på scenen. Bandet drar «Svartstjerne»-arrangementene langt ut i kosmos. Og for et band! Det låter stort og, i flekkene, direkte vilt.
Man kunne ha dratt frem samtlige musikere for en runde med skryt, men blåserne har de mest fremskutte rollene i arrangementene. Bandleder Fred Glesnes (tenorsaksofon), Sondre Kleven (barytonsaksofon) og Anders Eriksson spiller som om de har gledet seg til denne kvelden hele livet sitt.
Samtidig er det ingen tvil om hvem de to virkelige svartstjernene er denne kvelden.
Det er ikke snakk om at Anneli Drecker gjør en tolkning av David Bowie der oppe. Hun er Bowie. I løpet av konserten innser jeg hvor sentral den britiske legenden har vært for Dreckers egen musikk gjennom årene.
Sangeren er langt inne i bobla oppe på scenen, og hun drar oss inn gjennom et intenst uttrykk der kjærligheten for låtmaterialet er tydelig. Drecker gjennomfører også pausepraten mellom låtene som en ekte proff.
Salen kniser godt til hennes historie om den gangen hun var i samme rom som noen som snakket med selveste Bowie – på telefonen. Wow! Snakk om å bli blackstarstruck.
Kjetil Solberg, og hans voldsomme instrument av kjøtt og blod, fyller hele storstua på Kulturhuset. Solberg beviser at stemmen fra Violet Road også passer perfekt i dette langt mindre poppa formatet. Han er faktisk en lite brukt sessionsanger, kapasiteten tatt i betraktning.
Vi hører at lofotværingen Johan Martin Aarstein ikke har nøyd seg med en nordnorsk oversettelse, men en gjendiktning som bruker både saftige gloser og bilderikt språk. Jeg prøver å unngå å flire høyt idet Solberg, med en brydd mine, ræmjer ut:
«Ho tok kuken min, og dro. Ho e ei hoooora.»
Det føles allikevel litt corny at kun tre av de syv låtene er oversatt til nordnorsk. Vi går glipp av helheten forestillinga ville ha hatt om det kun hadde blitt sunget på dialekt.
«Girl Loves Me» blir kveldens eneste hår i suppa. Det er en låt som presterer å være både kjedelig og masete. Den kan ikke reddes, verken av et lekkert strykearrangement eller en trompetsolo der det skytes lyn ut av messingen.
Ellers glir det fint gjennom hele konserten. I «I Can’t Give Everything Away» fanger Anneli Drecker ånden av prima pop-Bowie, som om hun har den fanget på flaske, og inhalerte essensen før hun inntok scenen.
I «Lazarus» når konserten en mektig topp. Det er skummelt og vakkert på én gang. Det låter svart som døden, samtidig varmt som sola.
Jeg kosa meg denne kvelden i Kulturhuset. «Svartstjerne» ble et artig prosjekt, som åpenbart har utløst mye kreativitet og spilleglede hos de involverte. Nå mangler det bare at vi starter folkeaksjonen for at også salige Creedence skal få samme flotte finkultur-overhaling under Nordlysfestivalen i 2024.
På scenen:
Anneli Drecker og Kjetil Solheim (sang)
Ingrid Marie Willassen, (fiolin)
Agnieszka Orlowska (bratsj)
Nikolay Girunyan (cello)
Anders Eriksson (trompet)
Fred Glesnes (tenorsaksofon, fløyte)
Sondre Kleven (barytonsaksofon, bassklarinett)
Espen Elverum Jakobsen (gitar)
Tore Nedgård (tngenter)
Åsmund Wilter Eriksson (bass)
Ole Morten Indigo Lekang (trommer)