ÅGE ALEKSANDERSEN, GUNNAR PEDERSEN & KVINTETT FRA TRONDHEIMSOLISTENE
Kulturhuset, 13.11.2023. Fullt.
Det finnes en regel om at velskrevne låter kan spilles i hvilken som helst drakt, noe denne konserten var selve skoleeksempelet på.
Før turneen lovde Åge å vise seg fra en litt annen side enn de fleste er vant til. Man kan vel trygt si at han holdt løftet, og vel så det.
Vanligvis er nok de fleste vant til å se Åge med sitt faste band, Sambandet. Her var mesteparten av de vanlige mistenkte byttet ut med fem strykere fra det Spellemannpris-vinnende og Grammy-nominerte kammerorkesteret Trondheimsolistene, som leverte et absolutt fabelaktig bakteppe til et godt knippe av 74-åringens mest kjente og kjære sanger.
Med seg hadde han også sin mangeårige samarbeidspartner – gitarist og finnmarking Gunnar Pedersen, som også har vært fast inventar i Sambandet siden 1981. I tillegg bidro Åges datter, Line-Sofie Sagmo Aleksandersen, med vokal på flere av låtene.
Som plateartist har trønderrock-høvdingen en karriere som få norske artister kan måle seg med, som strekker seg fra det legendariske bandet Prudence på tidlig 70-tall, til nærmere 30 soloalbum, inkludert to live-skiver. Man kan mene hva man vil om trønderrock, men det er nesten klin umulig ikke å ha et slags forhold til flere av Åges låter, i hvert fall om man ble født før 1990.
Jeg har nok selv aldri vært den største forbrukeren av akkurat denne sjangeren, men må samtidig innrømme at jeg – helt uten problem – kan resitere store deler av tekstene på minst et par-tre håndfuller av låtene. Man slipper rett og slett ikke unna, noe som kan tyde på at Namsos-mannen har fanget en aldri så liten del av den norske folkesjela i flaska.
Gode, velskrevne låter kan i hvert fall ofte spilles i alle mulige versjoner og innpakninger, uten å miste noe av essensen, og Åge-versjonen vi fikk servert på Kulturhuset må sies å være en av de bedre i hvert fall jeg har hørt, helt fra ballet ble sparket i gang med landeplagen «Dains me dæ».
Her snakker vi klassikere som «Fremmed fugl», «Dekksguten» og «Lys og varme» – alle fremført i aldeles nydelige og nedstrippede, men samtidig ekstremt velarrangerte og dynamiske, versjoner.
På toppen fikk vi en sjeldent pratsom Åge, som tok seg god tid til å fortelle alt fra ettertenksomme, såre og personlige anekdoter – til smågrisete røverhistorier om kondomkjøp i senere etterkrigstid, henholdsvis tilhørende «Lørdagsbarn» og «Lørdagsnatt», hvor sistnevnte også skal ha vært blant låtene som i sin tid ikke slapp forbi menighetsrådets strenge sensur i forkant av en konsert i Skatval kirke.
Åges musikk har alltid hatt rom for humor, da av den mest folkelige avarten, noe som kom godt frem i låter som «Min dag» – hvor publikum vekslet mellom gapskratt og allsang, samt en kort utdrag av «Alperosen», fremført med dobbel ukulele og en noe alternativ tekst. De stadige og humoristiske sleivsparkene i retning makkeren Pedersen bidro også til mye humrende god komikk.
Selv om humorinnslag kan være både artig og gøy, var det de mest alvorstunge øyeblikkene som festet seg for min del. Etter en kort beskrivelse av situasjonen i Gaza som «en malstrøm av elendighet», fikk vi en av kveldens største høydepunkter, i form av en nedtonet versjon av «24.12», som ikke kan beskrives som noe annet en rørende vakkert.
Et annet uventet høydepunkt var «Levva livet», som opprinnelig «var skrevet for å være sistelåta på dans på Storsteinnes», men som i dette tilfellet ble fremført av Trondheimsolistene alene – fullstendig instrumentalt. Det må jeg si var et særdeles dristig – men helt riktig valg. At det ble plass til en liten Beatles-snutt i «Skin sola» var heller ikke et uvelkomment øyeblikk.
Tidlig i konserten ble vi gjort oppmerksom på at artisten var på turné med influensa, noe som egentlig knapt var merkbart, med unntak av et par anledninger hvor toneregistret ikke strakk helt til. Det blir i hvert fall ikke mindre imponerende at en godt voksen mann med nedsatt allmenntilstand står der og lirer av seg intet mindre enn 19 sanger i løpet av to meget drøye timer, uten at kvaliteten går nedover, som en annen Midtnytt-versjon av Bruce Springsteen.
I overkant lenge, vil kanskje enkelte si, men etter et par minutters stående applaus det var ganske åpenbart at publikummet ikke var mett, så vi fikk servert ytterligere to ekstranumre. Først ut var «Veien hjem», hvor Åge fikk invitert sitt favorittband Violet Road (minus vokalist Kjetil Solberg) på scenen, etterfulgt av Gunnar Pedersens instrumentale tolkning av Lapp-Lisas «Barnatro».
Med en så rikholdig og variert settliste, blir det åpenbart vanskelig å skulle beskrive absolutt alt, men jevnt over var det en svært god konsertopplevelse som fant plass til store mengder alvor, humor, historiefortelling og musikk, alt i en særdeles smakfull og vellykket innpakning. Så enten man liker trønderrock eller ikke – dette var stas.