DOUG TUTTLE «Keeping Alive» (Echodelick Records)

Jeg deler herved ut prisen for vår generasjons mest underkjente pophelt til Doug Tuttle. Siden den tidligere Mmoss-gitaristen gikk solo for mange fullmåner siden har han svingt både gitaren og hårmanken med en stil ingen kan matche.

Tuttle har en egen evne til å trille ut gitarbasert popsukkertøy man kan suge lenge på. Mesterverket «Dream Road» fra 2019 er vanskelig å toppe, men disse 10 nye låtene er virkelig ikke langt unna.

Den lange mannen fra det nordøstre USA er en mester i det uhyre vanskelige faget Subtil Sentimentalitet. «Something in the Sky» er så inn i helvete vakker at man vil skrelle av seg huden, og smøre seg inn med de kosmiske tårene som drypper fra Tuttles gitarstrenger.

Resten av skiva bruker Tuttle på å koble 60-tallsgull som Love og The Beatles med 70-tallets folkrock og powerpop. Litt blåøyd skrangling som snytt ut av 80-tallets Paisley Underground-bevegelse utgjør en herlig topping.

Sangstilen der han aldri maser eller skriker deg i trynet, men heller hvisker svaret på små og store mysterier inn i øret, er bare nydelig. Om Doug Tuttles stemme skulle stilne eller forsvinne, ville jeg ha blitt oppriktig fortvilet.

SUNFRUITS «One Degree» (Thid Eye Stimuli Records)

Wow! Snakk om å få sola rett i øynene. Å bli tatt på senga blir man altfor sjelden, men debutalbumet fra denne australske gjengen er som et flørtende dytt i brystkassa.

Pop av Brian Wilson-skolen, med harmonier dynket i fløte og sukker, er ikke hverdagskost. Sunfruits kombinerer dette med utadvendt psykedelia og et groove så fett at det drypper smeltet smør ned på skotuppene.

Jeg bare elsker skamløshet i dette opplegget. Det pøses på med store refrenger, og beaten er dansbar som bare fy.

Denne skiva er som sjampanjefrokosten du vil ha hver dag, og disse damene og herrene fra Melbourne er gjengen du vil skåle og skråle sammen med. De ser ut som et ABBA fra «down under», og om du bytter ut discoen med «funkifisert» glamrock er ikke sammenlikningen så altfor fjern.

THE MURLOCS «Calm Ya Farm» (ATO Records)

Vi begynner å nærme oss musikals-Mekka-nivå når man kan presentere ukas andre anbefaling fra Melbourne. Og jeg lurer på hva de blander inn i styrkedrikken på den australske sørkysten, både med tanke på kvalitet og ren mengde av musikk som pøses ut derifra om dagen.

At psych-prog-scpacerockerne (puh!) King Gizzard & the Lizard Wizard (dobbel-puh!) bare har gitt ut drøyt 20 album på halvparten så mange år, er åpenbart ikke nok for Ambrose Kenny-Smith og Cook Craig. Nå er vokalisten og bassisten/gitaristen ute med plate nummer sju med dette «sideprosjektet».

At gutta i The Murlocs har buksene fulle av maur er åpenbart. Og at de er uforutsigbare er forutsigbart, men vet jo aldri hva de hoster opp på neste album.

Etter å ha inkorporert nesten hele sjangerpaletten på tidligere skiver, trer australierne på pubrock-scenen med disse låtene. Her får vi en dæsj blues- og countryfisert rock’n’roll à la The Rolling Stones, og to dæsjer folkrock i arven etter Ronnie Lane og hans Slim Chance. Og ikke minst hoftesvingende sørstatsrock, hvor Kenny-Smiths finner de feiteste tonene på sitt munnspill.

Denne plata er en feiring av alt som er positivt med rock. Dette er tre akkorder, en kasse øl og pur frihetsfølelse.

AUTONOMIE «No Peace, Only Violence» (Fysisk Format)

Det blir ikke ordentlig sommer om alt er bare harmonisk. Man trenger litt bensin å kaste på bålet for å holde det gående, selv med midnattssola hengende over horisonten.

Og her har vi fire unge kiser som virkelig går i krigen. Det spruter snørr, piss og spiker av disse greiene her.

Autonomie har er knippe fete singler på samvittigheten allerede, men denne EP/album-debuten skalleknuser av herligste sort. Tenåringene fra Stavanger har åpenbart sugd til seg mye klassisk thrash metal fra 80-tallets Bay Area-scene. Det er noen riff her som like gjerne kunne ha dukket opp på de respektive debutplatene til Slayer og Metallica.

Det er også plenty av herlig punk i miksen, der den britiske hardcorevarianten er lett å dra kjensel på. Liker du English Dogs, Dicharge eller begge deler har du 20 minutter med godlyd i vente på «No Peace, Only Violence».

True Norwegian Thrash Metal har overgått svartmetallen her til lands de siste årene, og Autonomie er et svært velkomment tilskudd som skiller seg ut fra den svært utbredte hyllesten av den tyske 80-tallsscenen. Jeg håper å få sett disse rabagastene på en scene snart, da dette er den ultimate festmusikken både for gutterommet og de svetteste rockebulene.

MIRANDA & THE BEAT «Miranda & the Beat» (Khannibalism)

Røyk, svette og skarpe kanter blir det aldri for mye av i rocken. Og for denne New York-baserte kvartetten er de nevnte greiene som Den Uhellige Treenighet å regne.

Miranda & the Beat er som gategjengen i en film noir, der plottet utspiller seg på klubber av typen man finner under bakkenivå, med svært liberal åpningstid, som det lokale politiet helst ikke bør kjenne til.

Miranda Zipse er som en crooner flasket opp på en punk- og garasjerockdiett. I ryggen har hun et trommesett arvet etter The Cramps, en gitar som har vært brukt av både Link Wray og Chris Isaak og et farfisa-orgel stjålet fra The Seeds. Det låter i alle fall slikt, og den finnes nok en del band som hadde ofret mer enn trommisens venstrearm for såpass knakende gode referanser.

Miranda & the Beat spiller en type rock jeg har savnet de siste årene, og har bandet så mye personlighet, attitude og talent som denne gjengen er det en fryd å høre «gamle sanger om igjen».