MARIT LARSEN & ENSEMBLE NOOR – Kulturhuset, 27.01.2024 (Nordlysfestivalen)
Det er lenge siden Marit Larsen var i Tromsø. Åtte år, faktisk. Såpass regner hun ut selv, fra scenekanten på Kulturhuset denne kvelden.
Og vi som trodde at denne konserten kom til å bli veldig annerledes enn hennes konserter med standard backingband, viste seg å ta feil.
De fire nevenyttige folkene fra Ensemble Noor – på bratsj, cello og fiolin – gir riktig nok låtene litt ekstra «pepp». Arrangementene er allikavel langt unna noen revolusjon, sammenliknet med plateinnspillingene.
Det skal sies at jeg underveis i konserten får en fornemmelse av folkemusikk liggende latent i Larsens melodier, som tidligere ikke har vært like åpenbare. Dette skal Noor-gjengen Ingrid Willassen, Johannes Garam Liebig, Stig Ove Ose og Nikolai Girunyan ha brorparten av æren for.
I tillegg har Larsen en kar ved navn Christer Slaaen ved sin side, som følger alle hennes steg som en skygge. Aldri har jeg sett en mann jobbe så mye for å stjele så lite av rampelyset. Slaaens gitarkomp er svært disiplinert, og hans koringer er subtile. Verdien av hans bidrag som beskjeden «wingman» er allikevel store.
Hun har et behagelig vesen, Marit Larsen. Det blir mange smil i løpet av konserten, og hun har en listig evne til å le av egne vitser uten at det blir teit. Men det er låtskriver artisten fra Lørenskog egentlig er – noe hun indirekte poengterer ofte i pausepraten mellom låtene.
Med tanke på at hun er en såpass spissfindig tekstforfatter, er ikke Larsen noen stor historieforteller fra scenekanten. Anekdotene om hvordan låtene ble laget, hva produsenten mente om dem, og hvilke listeplasseringer de oppnådde er tidvis nokså uinteressante.
Spesielt etter å ha opplevd Stian Carstensen levere en speed-versjon av standup på samme scene kvelden før. Larsen kunne med fordel ha brukt tida på å spille en ekstra låt eller to.
Apropos låter, så er utfordringen, i en konsertsetting, at de har nokså likt humør. Den pene, pyntelige og skoleflinke vibben henger fortsatt i lufta rundt norsk pops gamle vidunderbarn. Dette endrer seg da Marit Larsen setter seg ned ved pianoet, og leverer en nydelig versjon av Erik Bye og Jon Rosslunds «Vår beste dag». Her treffer melankolien hardt.
«På et sekund», hvor Larsen har skrevet teksten i kompaniskap med forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold, fremføres også på vakreste vis. Låten er virkelig et friminutt fra sorg, som jeg forstår var selve intensjonen.
Siste halvdel av konserten har man ryggdekning for å kalle en ren hit-parade. Du skal ha bodd under verdens største stein, med mengder av mose stappa inn i ørene, for å ikke kunne nynne med på refrengene. Låter som «Don’t Save Me», «Under the Surface» og «If A Song Could Get Me You» er (i alle fall en uoffisiell) del av den norske sangboka av en grunn – nemlig at de de er flotte popmelodier.
Men disse låten er også ganske gamle, slår det meg idet Marit Larsen spøker med at hun egentlig har vært 40 helt siden 12-årsalderen. Det er åtte år siden hun besøkte byen, og faktisk like lenge siden hennes siste album, altså de to «Joni Was Right»-EP-ene som i etterkant ble klappet sammen i én platesandwich.
Det er ingenting galt i å freshe opp fasaden på hennes nå klassiske låter, men jeg tror neste Marit Larsen-konsert vil nyte godt av noen nye hits. I alle fall litt større overraskelser enn denne kvelden under Nordlysfestivalen.
Vi får krysse fingre og tær for at 40-åringen unngår å bli en av disse artistene som lever av (og i noen tilfeller for) å være kjendis, snarere enn musikken. Hun besitter såpass mye talent at jeg regner med at komponisten i hodet snart ruller ut nye schlægere. Og i dagens norske popfauna skiller faktisk uttrykket hennes seg ganske tydelig ut fra mengden.
Sett under ett var dette 75 minutter med solid underholdning. Selv om det er vanskelig å bli intime på mange maters avstand, hadde fremføringa en aura av stuekonsert. Og det var jo for så vidt Kulturhusets storstue, der historiene og latteren satt løst.