ASTRID S Hovedscenen, lørdag
Det har kanskje ikke dukket opp rekordmange nye popartister i stadionformat de to siste årene, av naturlige årsaker, og i likhet med Cezinando, Sigrid, Violet Road, Tungtvann og Röyksopp, spiller Astrid S i år på Rakettnatt for sin andre gang.
Forrige gang var i 2016, da hun fortsatt var en relativt ung og lovende artist, og det bare var tre år siden hun røk ut av «Idol». Året etter fikk hun også mye oppmerksomhet da hun vant den prestisjetunge prisen «Årets spellemann» som 21-åring, uten å ha gitt ut ett eneste album.
Mye har skjedd siden den gang, og hun har i dag blitt en av landets aller største artister. Ser man kjapt over strømmetallene på Spotify, har hun intet mindre enn godt over en milliard avspillinger, hvor kjempehiten «Hurts So Good» står for litt i overkant av 400 millioner av dem. Antall utgitte album har imidlertid bare økt fra null til en, riktignok i to forskjellige utgaver, utgitt henholdsvis i 2020 og 2021.
De to siste årene har hun også gjort samarbeid med Dagny, i låten «Pretty» fra 2021, samt bidratt med gjesteopptredener på Röyksopps to siste album, så man burde vel egentlig snart kunne begynne å kalle henne et ekte tromsøvenn.
Uansett om det var et bevisst, taktisk valg eller ikke, så fungerte det veldig bra å starte med nettopp «Pretty», og Astrid S hadde dermed mange av festivaldeltakerne trygt plassert i sin hule hånd fra første låt.
Tromsøpublikumet skuffet neppe artisten heller, for her var det høy og rølpete allsang omtrent hele veien, og tre låter inn i konserten kunne popstjerna meddele at dette var det mest høylytte publikumet hun hadde hatt i sommer, noe jeg har ingen problemer med å stole på at stemmer.
Sett fra et ståsted hvor man ikke kjenner materialet hennes ekstremt godt fra før, var det ikke alt som ble like interessant hele veien, som den nye, Briskeby-aktige gitarlåta hun nettopp hadde fått lov av plateselskapet sitt å gi ut, samt pianoballaden «Favorite Part of Me», som egentlig bare føltes mest som et langt gjesp.
Det var derimot tydelig at minst halvparten av alle menneskene som var samlet på Stortorget kunne hver eneste tekst inn og ut, hvor få så ut til å ha et kjedelig øyeblikk, enten de fulgte med på hva som skjedde på scenen eller ikke.
Låter om «I Don’t Know Why» ga også en god unison gyng i absolutt hele publikum, hvor mange fikk en gylden mulighet til å vise sine aller beste dance-moves med varierende hell, og hvor man i tillegg fikk servert kveldens mest pompøse helte-gitarsolo fra scenen, og hvem kan vel motstå noe sånt?
Av de største høydepunktene man bør nevne, kom egentlig samtlige på rekke og rad mot slutten av konserten, og det var også de sterkeste låtene kom. Den virkelig gode stemningen kom med «Marilyn Monroe», og toppet seg med hennes egen favorittlåt, «It’s Ok if you Forget me», hvor omtrent hele publikum fikk ta et a cappella-refreng, helt uten hjelp.
Som den berømte prikken over I-en, avsluttet Astrid S og hennes våpendragere kvelden ganske så forventet, med megahiten «Hurts So Good», hvor enkelte i publikum sang med så hardt at det nesten hørtes vondt ut, eventuelt godt-vondt, som låttittelen foreslår.
Det ble kanskje ikke den største scenemessige maktdemonstrasjonen av en konsert, men det er liten tvil om at Astrid S er en av de største popstjernene vi har for tiden, og hun og hennes solide band leverte en helt kurrant forestilling, hvor fansen fikk akkurat det de kom for, uten pyroshow eller andre overdådige, dramatiske effekter. En soleklar sterk firer.