VALKYRIEN ALLSTARS Storgata Camping (fredag, Tromsø Jazzfestival)
– Ja, vi skal spille noen «bængers», da.
Tonen er lett og sjøltilliten er på plass, som forventet, idet Tuva Syvertsen og bandet hilser på publikum
Og om det gjøres i fleipete tone eller ei – legger man jo lista et stykke over snittet ved å døpe bandet sitt «Allstars».
15 år etter debutplata har selvfølgelig ikke Valkyrien Allstars spesielt mye å bevise. Utfordringen til ethvert stjernelag er allikevel å holde alle spillerne, og dermed også publikum – fornøyde. Selvtilfredshet er alltid en fare. Kontinuerlig sult og godt samarbeid er ingen selvfølge jo lengre partnerskapet pågår.
Den laaaange køa utenfor kveldens spillested er uansett prov på at bandet appellerer til både finkulturfolket og alternativ-kids. Folk har gleda seg til dette.
Konserten starter (og avsluttes) riktig så harmonisk, med nydelig trestemt sang. Vi blir, som forventet, servert mange forskjellige smaker denne fredagskvelden. Det positive med Valkyriens finurlige miks av folkemusikk, jazz og rock er at man aldri vet hva som venter rundt neste, eh… swing.
An av mine favorittfasetter ved Valkyrien Allstars – som jeg synes er litt underkommunisert – er tekstene til Tuva Syvertsen. Hun er ingen Sissel Kyrkjebø, men denne fredagskvelden formidler stemmen stemningen i lyrikken slik at ordene treffer enda litt hardere.
Eller kanskje man sjøl bare begynner å bli en i overkant sentimental gubbe? Nei, det skulle tatt seg ut. Tuva får all ære for hver lille klump som dukker opp i halsen min, der hun – med grimaser enhver gitarhelt kan misunne – synger sine historier om hendelser som de fleste av oss nordboere skyver under teppet oppi minnebanken.
Kveldens repertoar er hovedsakelig henta fra bandets siste plate, «Slutte og byne» – som er undertegnes favoritt i Valkyrien-katalogen.
I en konsertsetting skaper dog overvekta av «skilsmisseballader», som bandet selv kaller dem, en litt seig stemning.
Det var noe uforløst med deler av opptredenen, og til å ha såpass med sceneerfaring var Valkyrien Allstars tidvis overraskende innadvendte. At Syvertsen hadde skada seg i går kveld, da hun ifølge seg sjøl «løfta på ei kjerring, og datt rett i betongen», hadde muligens en innvirkning.
Det var tydelig at mange i salen hadde kommet for å danse. En tung, tøff og overraskende bluesinspirert fremføring av «Min Pipa» blir kveldens høydepunkt både for ører og hofteparti. Da det konserten ble litt mer sprelsk, og vi ble servert et herlig intenst jamparti, hadde føttene våre dessverre halvveis dovna av.
Stjernelaget lander allikevel konserten med stil. Tittelsporet fra sisteskiva er direkte hypnotisk. Siste ekstranummer, bluegrass-kvadet «I drømmene mine», blir et nydelig farvel for denne gang.
