VIOLET ROAD Hovedscenen - Rakettnatt, lørdag 27.08.2022
Helt siden gjennombruddet med den kjente og fengende låta «Can You Hear the Morning Singing» i 2010 har det Kåfjord-utsprungne folkrockbandet Violet Road bygd seg opp som en egen merkevare for Tromsø-patriotisme. Da de i kveld åpnet Rakettnatts andre og siste dag var de bevisst sitt publikum – som ledet til en viss grad av overtenning.
To minutter før konsertstart var Stortorget direkte glissent av folk – det så rett og slett ut som at festivalgjengerne avventet sin inntreden, til tross for at sola var tilbake både på himmelen – og med ny luft i rakettnatts egne, oppblåsbare sol som var nede for telling i går. I løpet av konsertens første kvarter fyltes derimot området opp – så heldigvis for bandet var det kanskje bare ikke alle som hadde fått med seg programmets femten minutter framskynding.
Det er vanskelig å skulle putte Violet Road inn i én sjanger – og allerede gjennom de første tre-fire låtene har vi vært gjennom ulike instrumenter og stemninger, vekslende mellom engelsk og norsk. Det viser at bandet, bokstavelig talt har mange strenger å spille på – men det gir også et noe rotete preg og mangel på den røde tråden som gir en konsert flyt.
Likevel stråler bandet av glede der oppe med sine cowboyhatter og knæsj oransje høyttalere – og hos publikum sitter dansefoten løst.
Bandet har noen, men overraskende få hits som flertallet av publikum henger med på. Det er ikke så overraskende disse som slår best an – herunder «Face of the Moon», «Last Days in India» og – de måtte selvfølgelig ikke glemme - «9000 byen» - som til og med tryllet fram både TIL-skjorter og -skjerf i folkehavet.
Både orgel, munnspill og saksofoner får sette sitt preg på den hele timen bandet har fått tildelt. Av og til lurer jeg på om vi har forflytta oss opp på Alfheim – når til og med den velkjente supportermelodien «sja-la-la-la-la» prakkes på publikum. Etter en lang og småsur saksofonsolo knaller de til med opptil flere elementer fra Britney Spears kjente poplåt «Toxic» - som om de ikke allerede har variert nok låtmateriale selv.
Samtidig har bandet mange åpenbare kvaliteter – som løfter hele seansen til å bli riktig så hyggelig. Vokalist Holmstad-Solberg har enormt stor kraft i vokalen, og flere låter prydes fabelaktig med innslag av saksofonspill. De spiller, stort sett, tight og lekent sammen – og viser seg som svært dyktige og erfarne musikere.
Med så mange år, album og opptredener i bagasjen er det åpenbart av Violet Road har gjort mye rett både musikalsk og på branding – men jeg skulle likt å se at de klarte å lande litt mer i ett musikalsk landskap.
Tross en konsert med høy stemningsfaktor – i dag gikk jeg ikke fra konsert sulten etter mer – tvert imot gjorde skuddene hit og dit det hele til litt for meget.
Svak firer, dette.
