C.O.F.F.I.N. «Australia Stops» (Bad Vibration Records)

Det er likkister det dreier seg om i dag, og med den nye skiva fra Sidneys C.O.F.F.I.N., kan vi slå fast at det er på kirkegården det gjelder.

De hardtarbeidende korrespondentene på Feedbacks Australia-base fortsetter ufortrødent å fôre oss med livsbejaende, og livsbeneiende, gull fra down under. Denne raketten av ei skive kommer til å være en god kandidat til ei av årets beste rock’n’roll-skiver når 2023 skal oppsummeres. Og det er ikke engang sjokkerende. Dette har man sett komme en god stund.

Med det som må være et av verdens morsomste og kuleste bandnavn (forkortelsen står for Children Of Finland Fighting In Norway, og de er altså fra Sidney, så fuglene må vite hva de hadde i glassene under idédrodlingene da de skulle lage bandnavn. Ei blanding av vodka og akevitt, kanskje?), slo C.O.F. F. I. N.s selvtitulerte fullengder fra 2020 ned som ei tung og rystende rockbombe. Jeg er usikker på hvilket nummer i rekken den var, men tror det er deres femte.

Anført av den hardtslående singelen «Dead Land» (videoen må sees) tok de fullstendig kontroll med noe av den mest eksplosivt harde og fengende rocken i hvert fall undertegnede hørte det året. Sliter fortsatt med selvforakt for at jeg ikke hadde den på min egen topp 10 for 2020.

Når band ut av det blå kommer med slike skiver, oppstår det alltid en nervøsitet for om de skal klare å holde nivået oppe, om de har mer i seg, eller om de har svidd opp alt kruttet. I C. O.F.F. I. N.s tilfelle kan vi herved slå oss fullstendig til ro med at det er mer i vente, for oppfølgeren er sågar enda sterkere enn forgjengeren.

Ben Portnoy – bandets kaptein, trommis, vokalist og yppersteprest – synger med så mye patos og kraft at man skulle tro det sto om liv, og med en stemme som høres ut som ei blanding av Ross Knight (Cosmic Psychos), Michael Gerald (Killdozer) og en fly, hakke forbanna Louis Armstrong som er blitt foret med pubrock og punk fra barnsbein av.

Den musikalske eliksiren er en heftig blanding av (nevnte) pub- og punkrock, og dessuten med klare hint til nasjonale trommiser i AC/DC og Rose Tattoo, den engelske pubrockens gudfedre Dr. Feelgood, for ikke å glemme våre egne Turboneger, et band de til og med har hyllet fra scenen (de spilte «The Age Of Pamparius» live som en hyllest til Hank Von Helvete da han døde i 2021), og der særlig gitaristen stjeler effektivt av Euroboys tricks fra sistnevntes første periode i bandet. Man hører til og med vibber av Gluecifer her, om man vil (særlig i de allsang-fremmanende koringene). Og det vil man jo. I det fjerne hører man også vink til New York Dolls («åpningssporet har elementer av deres «Pills»-versjon av Bo Diddley).

Bandet er dødsbra til å spille, og det låter helt fortreffelig hele veien. Den harde avarten deres av rock krydres med munnspill, boogieriff, deathpunk-energi og lekre slidegitarer, og nettopp denne komplekse og storslagne komboen av primitiv råskap og teknisk finesse gjør at de skiller seg ut fra mengden.

Ben Portnoy skriver dessuten tekster som er breddfulle av både politisk snert og grovskåren humor. Han synger om både miljøtrusler og skogbranner, overkjøring av landes urbefolkning, de nedslående tallene for australske menn som dreper kvinner, samtidig som han pumper ut punchlines som får en til og le.

Det er med andre ord, og takk og lov, ikke noe nytt Midnight Oil vi har med å gjøre her, men heller en stolt videreføring av den knallsterke DNA-stammen australsk rock bare fortsetter å imponere verden med.

Det er en rekke enkeltlåter man kan nevne her, men jeg holder meg til den ene, fordi den er en perfekt lakmustest på om du liker dette eller ikke. Sett på «Cut You Off». Liker du ikke dette, liker du verken rock eller å ha det moro. Og da er det dessverre ikke håp. Herregud, for et vulkanutbrudd av ei skive dette er.