Sjekk også ut den eminente spillelista, med hele 36 låter (tre fra hver), i bunnen av saken (Spotify og Tidal).

1. SLY & THE FAMILY STONE

I disse tider er «familie» redusert til noe reklamefolk bruker for å tromme sammen lojalitet blant kundene til dagligvarebutikken, treningsstudioet eller fotballklubben. Men en gang hadde dette ordet mening, folkens.

Prisen som Den Mest Funky Familien er det i alle fall ingen konkurranse om. Sylvester alias Sly hadde ikke bare verdens feteste afro. Han var en kulturentreprenør av «alt i ett»-typen. Sly Stone spilte, sang, komponerte og produserte musikken.

Som bandleder var jakten på groovet som fikk publikum til å miste hemninger, kontroll og så mange klesplagg som mulig det primære målet, men Sly hadde også et godt øre for detaljer. Storebror Stone fikk riktig nok god drahjelp fra søsknene Rose og Freddie, i det som var blant popmusikkens første virkelige gode kollektiv.

2. BEE GEES

Brødrene Barry, Robin og Maurice Gibb startet allerede på slutten av femtitallet det som skulle vise seg å bli et av verdens mestselgende og influerende band. Mange, særlig fra den mer rockorienterte delen av musikkspekteret, la dem for blytungt hat etter «Saturday Night Fever»-soundtracket, der de bidro med 6 av 17 låter, og samtlige ble globale hits, nærmest ble symbolet på discomusikken, med flerstemt falsettvokal som varemerke.

Det er likevel vrient, enn si umulig, å ta fra dem kvaliteten i låtene. Dessuten er det viktig å minne om innspillingene deres i perioden før de la seg opp i stemmeleiet. Låtene, harmoniene og soundet fra særlig 60-tallsskivene deres er ren soulpop-fløte, som like godt kunne vært innspilt av formsterke utgaver av Del Shannon, Love, Jefferson Airplane og The Beatles for den saks skyld. Den fjerde broren, Andy Gibb, var for øvrig ment å bli inkludert, og å gjøre bandet til en kvartett, men han døde i 1988, før ideen ble materialisert.

3. THE STAPLE SINGERS

Familien over alle familier i afrikansk-amerikansk musikk. Gitarspillet til patriarken Pops Staples er verdt en lang avhandling i seg selv, og datteren Mavis er blant de mest naturlige, sjelfulle og tøffeste sangerne som noen gang har plukket opp en mikrofon.

The Staple Singers tok kirkemusikken med seg ut i gatene, og inn i popkulturen. I tillegg til å utvikle soul, funk og bluesmusikken gjennom sine utgivelser, brukte familien sitt religiøse budskap til å skape endringer i samfunnet, i større grad enn å misjonere.

The Staple Singers ble blant de viktigste stemmene i borgerrettighetskampen på 60-tallet, og blant Martin Luther King jr. sine viktigste allierte. Budskapet var blant annet at svarte amerikanere skulle respektere seg sjøl, og vise stolthet. At Staple Singers er så hyppig samplet innen hiphopen, er prov på hvor viktig de stadig er for nye generasjoner artister og musikksjangre.

4. THE SONICS

Verdens beste band på sekstitallet som tok begrepet garasjerock i sin speedfylte munn. Deres eksplosive, høyenergiske og sanseløst frekke rock’n’roll sprengte både høyttalere, trommehinner og konvensjonene for hvordan rock skal lages og fremføres. Livsfarlig, blodig alvor og hylende morsomt på én og samme gang, akkurat slik rock er ment å være.

Brødrene Larry (gitar) og Andy Parypa (bass) er brødreparet man først assosierer med bandet og familiebåndene, men broren Jerry spilte også saksofon i en tidlig lineup. Parypa-brødrene var fra et hjem der kjærligheten til musikken stod høyt, og når enten Andy eller Larry av forskjellige årsaker ikke kunne øve, stilte Mamma Parypa opp på enten ståbass eller rytmegitar. Familien sin, det!

5. THE JACKSON 5

Der Pops Staples hadde en mild og inkluderende personlighet, var gründerpappaen bak familieforetaket The Jackson 5 noe av en slavedriver. Men med rause doser disiplin, og god drahjelp fra Diana Ross, fikk Joe Jackson pisket opp regelrett «Jacksonmania» rundt sitt avkom. Boybandet med blodsbånd skapte da også noen av de mest minneverdige låtene på tampen av Motown-æraen.

Selv om det mest talentfulle familiemedlemmet aldri kom i stemmeskiftet, sang han snart seg til topps av hitlistene som soloartist. Michaels enorme suksess la selvfølgelig brødrenes familieforetak i grus. Det kunne jo ikke ende godt, så den kritthvite mannens endelikt, og brødrenes komplett hjernedøde forsøk på en reunion uten han, skal vi la ligge for denne gang.

6. THE COWBOY JUNKIES

Det er ikke så mange band som kan skryte av å ha blitt namedroppet i en låttittel av Townes Van Zandt, det er faktisk bare ett, og dette var det altså canadiske Cowboy Junkies som fikk æren av. Bandet tok den gamle mesteren med som support på en turné, og dette resulterte i denne nydelige saken, som ble innspilt av dem begge. Og, som salige Townes så blytungt påpekte: «But I’m the real cowboy junkie here».

Nu vel: Cowboy Junkies erobret et stort publikum på begge sider av Atlanteren i siste halvdel av åttitallet, med en musikk så sakral, tander og vakker at det var til å besvime av. At et band som Mazzy Star neppe ville oppstått uten deres påvirkning er ikke en spesielt vågal påstand.

Som om ikke dét var nok, var en vesentlig del av bandets lineup søsken. Grunnlegger og låtskriver Michael Timmins på gitar, Peter Timmins på trommer og yndige Margo Timmins med sin særegne vokal, en stemme som i stor grad var bandets signatur. Broren John Timmins var til og med i bandet i en tidlig utgave av dem. Stakkars, stakkars Alan Anton på bass.

7. THE CARTER FAMILY

Selveste ur-familien. Om man leter etter den amerikanske folkmusikkens hellige gral, går stort sett alle de røde trådene innom The Carter Family. For hva ville country, bluegrass og gospel vært uten denne familien fra fjellene i det sørlige Virginia? Ikke det samme, for å si det svært mildt.

Maybelle Carter var ikke bare den første kvinnelige «gitarhelten», hvis banebrytende spillestil fortsatt er normen for country-komp. At svigersøstera til gruppas grunnlegger A.P. holdt koken som ledestjerne gjennom flere generasjoner av Cartere, gjør Maybelle til en sentral del av ryggraden i amerikansk folk. Gjennom 51 år spilte hun og familien inn hundrevis av låter som nå bokstavelig talt er folklore, men fortsatt relevante.

8. THE CRAMPS

Det legendariske kultbandet er et navn som først og fremst kobles til det eksentriske kjæresteparet Lux Interior og Poison Ivy, som fra første til siste dag i bandets historie var de eneste faste medlemmene. Det var også slektskap i bandets linup, for eksempel i perioden 1983-1984, da trommis Nick Knox (bandets lengstvarende batterist) og Ike Knox (rytmegitar), men de var «bare» søskenbarn.

Det som derimot er langt viktigere er at bandets aller første lineup, altså det som dermed må regnes som deres originale førstelinje, besto av – foruten Lux og Ivy – gitarist Bryan Gregory og hans søster Pam Balam (trommer).

Pam er også viktig i bandets historie, da Bryan og Lux jobbet sammen i ei platesjappe og Bryan ble spurt om å være med å starte band med kjæresteparet. De manglet gitarist og trommis. «Jeg fikser begge deler!», sa Bryan, og neste dag hadde de første øving, med Bryans søster bak batteriet. Vakkert, og dette til tross for at Bryan Gregory – helt objektivt – er det skumleste mennesket som noen gang har vandret på jorden.

9. THE BEACH BOYS

Sjelden har sol og harmoni hatt et så mørkt bakteppe – med narko, psykiske problemer og død, som en del av historien. Men de fleste genier er jo litt «føkka», og med hjelp fra brødrene Carl og Dennis, og deres elskede fetter Mike Love, tråkket den godeste Brian Wilson opp nye stier for popmusikken. At de ikke akkurat evneveike låtskriverne Lennon og McCartney fikk umiddelbar prestasjonsangst idet de hørte «Pet Sounds» for første gang, sier vel det aller meste.

Til å være en såpass dysfunksjonell og splittet gjeng bak sceneteppet fikk The Beach Boys dundret ut en imponerende mengde briljant popmusikk. Ironisk nok var mesterverket «Pet Sounds» starten på den kommersielle nedturen for The Beach Boys, men de senere albumene har fått en oppreisning gjennom interessen fra nye generasjoner av fans.

10. THE NEVILLE BROTHERS

Den varme, ville og pulserende musikkbyen New Orleans har født mange innovatører, bautaer og gærninger gjennom musikkhistorien. Når det kommer til musikalske familier, er The Nevilles nesten på tegneserienivå når det kommer til talent, kreativitet og god gammeldags drive. Hva slags gener denne familien har akkumulert gjennom generasjoner ville vært gjenstand for forskning, om målet var å finne opphavet til fenomenet «harmoni».

Brødrene Aaron, Art, Cyril og Charles (og etter hvert Aarons sønn Ivan) hadde allerede etablerte karrierer på hver sin kant da de i 1978 platedebuterte som et «band of brothers». Neville-gutta tok neworleansk R&B til nye nivåer på en rekke utgivelser. The Neville Brothers’ miks av soul, funk, rock og jazz har en virkelig unik musikalitet, som hopper ut av hver eneste tone og beat.

11. RAMONES

Den aller mest kjente familien i hele musikkhistorien. Joey, Johnny, Dee Dee og Tommy (foreldrene var jaggu noen spilloppmakere da de laget navn på sønnene sine!) utgjorde et av de mest innovative, viktigste og beste band verden har sett og hørt.

Oddsen for at fire lurvete brødre fra Queens, NY, og med så vilt forskjellig utseende, musikkreferanser og politisk orientering, skulle starte opp et band sammen, var rimelig svake. Ikke minst er det utrolig at ikke søskenkranglene ble mer ødeleggende enn de var, selv om Joey og Johnny ofte var i brødretottene på hverandre.

Etter hvert som familieprosjektet måtte endre på besetningen, ble oppgaven med å finne brødre eller søstre som hadde samme etternavn, og samtidig delte deres musikalske referanser, stadig vanskeligere. Likevel spilte de inn låten «We’re a Happy Family» allerede i 1977, bare for å fortelle offentligheten at dette ikke var noe å henge seg opp i.

Løsningen på dette ble dermed å studere slektsbøker og ha auditions sammenfallende med slektstreff, der alt av søskenbarn og tre- og firmenninger ble testet ut. Dette konseptet lyktes de med helt til bandets endelikt i 1996, der til og med Elvis Ramone var med i en kort periode (i 1987) som trommis. Utrolig!

12. TURBONEGER

I dag er det for lengst sagnomsuste bandet noe av en nasjonalskatt i Moderlandet, men slik har det jo ikke alltid vært. I den tidlige delen av karrieren var de derimot et lite, og svært hardtsparkende, punkrockband som skremte livskiten av både gamle damer og streitinger. Bandnavnet deres hadde neppe gått bra om de var et debuterende band i dag, men det verste av alt er folk helt har glemt at besetningen i bandets tidlige lineup utelukkende besto av brødre.

På baksiden av coveret til debutskiva, «Hot Cars And Spent Contraceptives» (1992), står de oppramset alle og enhver, og deres navn var som følger: Bingo Neger, Bongo Neger, Max Neger og Brune Neger.

Da bandet etter hvert havnet i beinharde tumulter med wokemo-rockere, valgte de å tildekke søskenforholdene ved å endre etternavn til mer folkelige navn som Tom, Pot, Helvete og Rebellion, og dermed ble bandets opphav og utgangspunkt, som brødre fra Follo, en obskur hemmelighet for kun den mest oppegående og nerdete fansen.