VICTORIA NADINE – Hovedscenen, 24.08.2023
– Jeg hadde ikke trodd at det skulle komme så mange.
Victoria Nadine – eller Victoria Karlskås Andersen, som foreldrene kaller henne – blir såpass rørt at hun stotrer fram ordene, med gledesgråten i halsen.
24-åringen spiller ikke bare nabojente-rollen. Hun har en naturlig fremtoning, og fremstår genuint takknemlig for å få opptre på festival «her i nord».
Denne torsdagen gjør allikevel ikke Victoria Nadine så mye ut av seg, verken i positiv eller negativ forstand. Og siden det er «musikken som står for snakkinga» får vi strengt tatt konsentrere oss om den.
I løpet av konserten tenker jeg at østlendingen er en av disse artistene som sliter med å skille seg ut fra mengden, og også under konserter er svært avhengig av godt låtmateriale. Vi har utallige eksempler i Norge etter millenniumsskiftet: Får du en hit, er navnet ditt på alles lepper. Uteblir listesuksessen, da rekker du ikke engang opp til døgnflue-nivå.
Hiten «Be OK» fremføres helt okay, og den tidligere Idol-artisten synger fint der oppe på den breie scenen. Den flotte, ferske balladen «Bruised» har høyere emo-faktor enn sukkerspinn med tåredressing på, men jeg savner allikevel litt temperatur fra Victoria Nadine. Om den musikalske suppa ikke er tynn, så serveres den nokså lunken.
Det blir endelig litt fart i sakene under hennes siste singel «Summer Rain»; en tidløs poplåt som er lett på tå. Ellers går låtene i ett, mens Victoria stort sett holder seg i det samme, trygge toneleiet.
Om noen hadde knadd alle laboratoriefremstilte pophits fra de siste 10 årene sammen til en ball, hadde den rullet ut av høyttalerne slik som dette. Ganske middelmådig og heller lite originalt, med andre ord.
Det er naturlig nok mer bandfølelse over låtene i live-setting, men ferdiginnspilt kor og synth gir en syntetisk bismak. Og en backdrop med artistnavnet i store bokstaver er et stykke unna et fullverdig sceneshow. Victoria Nadine skaper allikevel begeistring blant de oppmøtte på første rad, der hendene vaier og hylene kommer mellom hver låt.
Victoria Nadine stjeler poenget mitt da hun sier: – Sannheten er at jeg har ikke så mange låter. Jeg har ikke holdt på med dette så veldig lenge.
Idet jeg tenker at det er satt opp for lang spilletid til denne konserten, takker artisten og bandet høflig for seg – 10 minutter før neste artist skal starte på Satellittscenen. Der står nemlig Feber og gjennomfører sin lydsjekk.
På tross av et knippe gode refrenger, og artistens sympatiske fremtoning, savnet jeg en del under denne konserten. Skal hun bli mer enn «Idol-Victoria» eller «dama til Kygo» må Victoria Nadine finne en egen musikalsk identitet – noe som hever henne over alle sangerne man ofte ender opp med å forveksle navnene til.