Er det ikke et lite paradoks at The Rolling Stones, verdens mest kjente rockband, lagde sitt mørkeste, råeste amerikansk-musikk-mesterverk under Middelhavets brennhete sommersol? Og at den plata alltid hylles som en av historiens beste, men likevel er ganske «ukjent»? Her er et blikk på «Exile on Main St.», 50 år etter.
Alle har en tid i livet de tenker på som: «Da var jeg på mitt beste! Jeg så bra ut, livet var topp, alt stemte».
For Keith Richards var det sommeren 1971. Han var 27 år. Var et sentralt medlem i verdens mest populære rockband, The Rolling Stones. Han hadde en smellvakker, kul modellkone og en ung sønn. Han så ut som en million dollar, en prototype på ønskelooken til alle fremtidige rockere. Den ravnsvarte fuglerede-hårsveisen. Tennene var ennå ikke maltraktert av heroinbruk. Han bodde i en gigantvilla på Middelhavskysten, der de solfylte dagene ble brukt til vannskikjøring, familietid og lange, alkoholfylte måltider.
Kveldene og nettene ble brukt til å spille inn hans egenkomponerte rock, i bandets provisoriske studio i kjelleren i villaen der han bodde. Det veltet inn med folk der, men Keith var kongen, dirigenten og alfahannen. All tenkelig dop, mat, alkohol og kjærlighet var rundt ham, i verdens vakreste omgivelser.
Det var hedonisme på et romersk overklasse-nivå. Livet var fett, mann. Og ut av de nesten seks månedene med temmelig ansvarsløse utskeielser skapte han, og resten av bandet, «Exile on Main St.», et av historiens mektigste, mest mystiske, beste rockalbum.
Det var ingen kløktig uttenkt plan at kjelleren til Keiths 1800-tallsvilla på Rivieraen skulle bli studio, for The Rolling Stones var nærmest på felgen vinteren 1971. En av de største skurkene i historien om oppløsningen av The Beatles, Allen Klein, lå nemlig da an til å bli mannen som drepte The Rolling Stones også.
Som deres forretningsmanager siden 1965 hadde han svindlet bandet for omtrent alt de hadde tjent. Og for å helle salt i såret: Han hadde gitt blaffen i å betale skatt på bandets inntjeninger. Syrlige og konspirasjonsteori-glade tunger har påpekt at Stones stikker anbefalte Klein til The Beatles for å kvitte seg med konkurransen. En i så fall svært vellykket, svært ondsinnet plan.
Stones var med andro ord blakke. Verdens største band, med enormt platesalg og turné-inntjening, men pengelens og med skattefuten på nakken. På den tiden da rikfolk faktisk ble beskattet med 80, 90, ja 95 prosent. There’s one for you, 19 for meg. ‘Cause I’m the taxman.
Den halvkokte løsningen de fant på, var å flytte hele bandet, i eksil, til de mer artist- og rikmannsvennlige skattelovene i Frankrike. Men såpass uorganisert var denne planen at bandet bosatte seg timevis fra hverandre. Og frontfigur Mick Jagger var generelt i Paris, med den vakre Bianca, hans nyblivne brud.
I gigantkåken til Keith, som uansett var det sosiale kraftsenteret, samlet alle seg. Roadier, kokker, ekstramusikere, doplangere, fiksere, damer, fotografer, de andre medlemmene. Det bare ble sånn. I idylliske Villefranche sur Mer, mellom Monaco og Nice, mellom yachter og jet set og gammel fransk idyll.
Blant dem som kom var Gram Parsons. Countryrock-innovatøren, og tvillingsjel til Keith når det gjaldt musikk og rusmidler. Festen varte en måned for Gram. Levemåten gjorde at han knakk sammen. Da måtte han dra fra Party Central.
I bagasjen hadde de også med seg en håndfull påbegynte låter fra noen år tilbake. De ble smidd og knadd, og nye låter dukket opp, ettersom ukene i solen passerte. Keiths metode, med metodisk å jamme fram riff, overganger, melodier, til det til slutt ble en låt.
Og verdens hippeste, rusmiddelmarinerte villafest bare fortsatte og fortsatte. Med folk uten arbeidsmoral går sånt til helvete straks. Men Keith Richards har arbeidsmoral. Og et nervesystem og en fysikk som tåler industrielle mengder av alkohol og dop, samtidig som han er kreativ og kritisk.
Da evighetspartyet nærmet seg slutten og alle hangers on-ene forsvant, utover høsten, satt Stones igjen med røffe innspillinger av rundt 25 låter. Og Keith og kona Anita satt igjen med en lei heroinavhengighet. Og selv om brennhet middelhavssol skinte over himmelen i de seks månedene, var det skitten, jordnær, grumsete, gitarmusikk som var festet til båndene.
De båndene ble tatt med til Los Angeles. Gjennom vinteren ‘72 kastet Mick Jagger seg over jobben med å lage tekster, gjøre ferdig vokalspor, legge til instrumentering og kor. Plata ble ferdig. 18 spor. 67 minutter med musikk. Et storverk.
Mick og Keith lagde dette byggverket sammen. Keith lagde grunnmuren og fundament på Rivieraen. Mick monterte kjøkkenet, innredet og malte og pyntet det i Los Angeles. Et storverk som i kjent legendestil ble generelt små-slaktet av kritikerne da det kom ut. Ikke hørte de noen hitsingler heller.
Men hitsingler er liksom ikke poenget med «Exile on Main St.». Det er et kompakt stykke musikk som berører omtrent alt som er grunnleggende i amerikansk rock’n’roll. Blues, country, rock, gospel, folk, swing. Alt er der. Helt ulike stilarter, men alt høres ut som det er spilt inn live, i øvingslokalet av verdens beste kjellerband.
Og det er to vokalister her. Micks førstestemme. Og den gamle korgutten Kieth, (ja, for han sang faktisk i kor som ung gutt) i en konstant, kaklende annenstemme. Det er Exile-lyden destillert.
Det er sannsynligvis ikke én av Stones’ 30 mest kjente låter du finner på denne plata. Ingen av låtene er i nærheten av topp 10 mest Spotify-spilte Stones-låter. Og dette er en plate som har vært fast inventar i topp 10 når kritikere lager «Historiens beste rockalbum»-lister. Det er et interessant paradoks.
For dem som kjenner «Exile on Main St.» godt , er det ikke så rart at dette er en av de minst kjente «kjente» platene. Man må komme seg inn under huden på musikken. Det kan ta tid. Låtene er skramlete, Jaggers vokal ofte mikset langt bak, og hans über-parodiske sørstats-hillbilly-drawl, som han hadde lagt seg til på denne tiden, gjør at tekstene er omtrent umulige å forstå. Som lytter aner man bare av bruddstykker at de sikkert handler om sex, nytelsesmidler og alskens nattlige aktiviteter.
Musikalsk sett koker det. Det blir nærmest meningsløst å trekke fram enkeltspor på «Exile on Main St.». Hvis du forstår og liker denne plata, er alt kongebra. Ingenting skal vekk. Ikke kjeller-gospelen i «Just Want to See His Face», ikke proto-punken i «Rip This Join», og særlig ikke soul-smygeren «Let It Loose». Og definitivt ikke det nærmeste man kommer en stor hit her, den svingende singelen, megagroovy «Thumbeling Dice». Ikke Keiths «Happy».
En gang i tiden var platecovere veldig viktige. Og coveret til «Exile on Main St.» matcher innholdet perfekt. Ja, det øker faktisk følelsen av noe forbudt og mystisk: En collage av svarthvitt-bilder, groteske, eksotiske, tvetydige. Med bandbilder blandet inn i miksen, der Stones fremsto enda farligere og enda skumlere enn det allerede skumle og farlige imaget de alt hadde.
Som rock’n’roll-band ble The Rolling Stones aldri bedre enn dette. Gitarene til Keith og Mick Taylor danner en skole for hvordan 70-tallets rock skal høres ut i denne sjangeren. Og selv om «Exile …» selger forholdsvis dårlig, er de nå verdensdominerende som konsertband.
Etter et par år finner kritikerne ut at «Exile …» faktisk er verdens beste plate. The Rolling Stones klarer å kvitte seg med Allen Klein (som forble rik). Og snart er de rike selv også, og ønskes velkommen tilbake til England etter hvert, og blir på hils med skattemyndighetene igjen. Og de fortsatte omtrent for evig tid å være verdens største rockband. Gir ut veldig gode plater. Men aldri noen nye «Exile on Main St.».
Keith Richards bruker resten av 70-tallet til å finne ut hvor mye rusmidler et menneske kan tåle, før han også, delvis nyktrer seg opp. Tennene, som råtner opp til brune stumper, blir erstattet av et perlehvitt glis. Han herjer utrolig nok fortsatt, den gamle piraten og kongen av rockekul. 50 år senere. Men aldri var han så solbrun, happy, i full kontroll som den evige sommeren 71, på Rivieraen, med alle folka sine rundt seg.