– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate.– Jeg tar tvert «Weld» av Neil Young. For meg utgjør denne skiva artenes opprinnelse, The big bang, og mitt musikalske år null.
– Åh, veldig artig! Elsker den selv. Kan du hjelpe meg å få leserne til å forstå hvorfor dette er den beste liveskiva hans, og ikke «Live Rust»?– Det er jo den beste skiva, fordi de spiller best her. Han har ingenting som låter så digert som dette. «Live Rust» er bra den, for all del, men for en som liker det grandiost og svært er «Weld» best.– Den inneholder dessuten verdens beste gitarspill, så her er det lite å tenke på. Denne skiva er så personlig viktig at den utgjør selve rockens nullmeridian for meg.
– Nullmeridianen! For et helt fantastisk bra bilde. Betyr den virkelig så mye?– Ja, det meste springer ut fra denne. Og spesielt den «Weld»-videoen, da den kom. Jeg så den fire ganger dagen jeg fikk den, og etter siste avspilling var det blitt natt. Jeg klarte ikke å sove mer den natta.– Skiva og videoen utgjorde etter hvert en total galskap som slo inn over meg og broren min, og så startet vi opp et Neil Young-tributeband. Broder’n lå endatil om natta og nilytta på «Weld», for å blåkopiere trommene. Haha!
– Sukk. Dette er altså så vakkert at jeg – nesten – blir stum. Husker du første gang du hørte skiva, da?– At jeg gjør, ja! Jeg satt sammen med mormor, som da nærma seg 80. Før jeg skulle sette den på, så hun skeptisk på coveret, og så den litt slitne fyren med elgitar og fillete jeans, før hun så meg hardt inn i øynene og utbrøt «Han der, han bruker garantert narkotika»!
– Hæhæhæ! Det er det beste jeg har hørt. Vakkert, skrudd og morsomt på én og samme gang.– Ja, topp stemning! Jeg, i ferd med å skulle oppleve mitt livs kick på musikk, mormor helt knust for at nå mister jeg altså barnebarnet mitt til rock og narkorus.
– Det der bør faen meg noen lage ei filmscene av. Har du sett ham live?– Jaja! Så ham først på Kalvøya i 93, og så alle gangene etter han har vært i Norge. Men jeg gikk glipp av den siste, den på Stavern-festivalen. Men da skulle jeg få barn, og terminen var dagen før eller etter, så det var en lett prioritering.
– Nå ble jeg nesten lettet. Mormor hadde også blitt glad! Den turneen i ’93, med Booker T & MGs var for øvrig drøyt bra. Noe av det beste jeg har sett.– Ja, det var knallbra, og veldig annerledes. Mye mer soulbasert, nesten stax-aktig i soundet, og det var lettere å høre at Neil for eksempel er veldig Otis Redding-inspirert.
– Skjønner du dem som mener det bare er vindskeivt lurveleven live?– Hehe. De har jo til dels rett, da. Men det er jo nettopp dette som er så fascinerende, og grunnen til å se dem live, for du vet aldri helt hva du får. Det er ikke en kalkulert, regissert greie, sånn som med MUSE, der mesteparten er spilt inn på forhånd.– Og derfor kan du treffe helt sinnssykt bra på akkurat den gigen du er på, eller oppleve en gigantisk nedtur. Dette er ikke hermetikk eller posesuppe, men the real shit, som du aldri vet hvor ender, slik rock var ment å være.
– Dette var vakkert å høre på. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, da?– «The Gates of Delirium» av Yes.
– Her må du forklare en novise. Har aldri skjønt Yes. Og, ikke minst: Får man plass til låten på en iPod?– Haha! Ja, det får du, men da blir det ikke plass til så mye annet! Den varer jo i nesten 25 minutter. Men jeg digger at noen kan lage noe så sjukt kreativt, hva nå enn det er Jon Anderson synger om, men tenk å være et sånn overflødighetshorn av en type.– Også én låt, der man trykker inn alt på ei hel albumside, og man får spille masse soloer og greier. Akkurat sånn har jeg lyst til at det skal være! Og det ble jo ganske populært også, og de kunne spille live på et helt utsolgt stadion, som de gjorde på hjemmebanen til Queens Park Rangers, husker ikke navnet på stadionet i farta.
– Loftus Road, heter det. Du får med deg én ting til på øya. Hva vil du ha? Du er jo fra Kristiansund. Kanskje masse salt, så du kan lage klippfisk?– Godt poeng, men jeg er ikke så glad i klippfisk. Men, jo! Jeg kan jo bruke den som padleårer! Og da må jeg jo bare peise på før den blir vasstrukken og slapp!
