Heldigvis, for rosen er ikke ubegrunnet. Vi overøses stort sett hver måned av norske metal- hardcore- og punkutgivelser som holder langt høyere internasjonal standard, enn mye av den resterende majoriteten av norsk musikk kan skryte av å besitte. Har «vi» noen gang levert bedre og bredere innen rockens mørke bastardsjangre? Jeg skal la svaret få litt modningstid.
Så over til denne sakens egentlige kjerne: Sibiir. Nærmere bestemt debutplata til kvintetten fra Oslo. Undertegnede hadde kun fått med seg en av de tre forløpende singlene til denne plata, med det resultat at jeg ble lettere sjokkert av det jevne, høye nivået som leveres.
En av tingene som gjør at denne plata imponerer stort, er den enorme spennvidden i musikken, og at kvintetten evner å samle alle disse trådene til et helhetlig uttrykk. Selv om Sibiir er råere og kaldere enn lufta på tundraen, inkorporerer de en del av hva jeg vil kalle progressive elementer i miksen. Noe sier meg at bandets medlemmer har en noe mer moderne referanseramme enn meg selv, men hvem bryr seg, når «Sibiir» river skinnet så knallhardt av pølsa.
Stilmessig, er denne skiva ganske håpløs å beskrive. Man kan referere til alle de mest brutale undersjangrene av metal, vise til hardcore-linken og påpeke sludge-elementene. Sannheten er dog at jeg faktisk ikke vet hva dette er – som i seg selv er imponerende. Jeg nekter i tillegg å beskrive musikk jeg liker med det fjollete prefikset «post».
Det ville tempoet i åpningslåten «Bekmörke» returnerer med jevne mellomrom. Sibiir låter allikevel enda nærmere optimalt når de drar tempoet ned i gjørma, og lar instrumentene lide via rette og harde støt. For en som har begynt å få begeret vel fullt av doom og stoner i senere år, er det godt å nok en gang kunne konstatere at seigt fortsatt er lik godt.
«The Spiral» og «White Noise» er to av de tøffeste låtene jeg har hørt i år, og på tross av variasjonen, har alle låtene en fellesnevner i den svært høye intensiteten som driver låtene fram.
Rent spillemessig er bandet såpass gode, at detaljer og utbroderinger sannsynligvis i stor grad skjer på impuls. Det er allikevel ikke noen harry forsøk på å brife her; all musisering har en rytmisk eller melodisk årsak. Soundet er verken retro eller punkinfluert, men klart – og med betydelig punch.
Det eneste feilsporet på skiva, er de få instrumentale partiene. Jimmy Nymoen er en brutalitetens mester med mikrofonen, og på store deler av «Apathetic» sitter man og lurer på hvor faen vokalisten har blitt av.
Fysisk Format-labelen har åpenbart stor tiltrekningskraft blant de største talentene i den norske metal- og punkscenen, og Sibiir er nok et fanebærende tilskudd å være svært stolte av.
