Jeg har egentlig alltid likt The Kills, men de er sjelden jeg tar frem platene deres. Hvis det skjer, er det i så fall alltid med debuten «Keep on Your Mean Side» (2003).
Nå har de i grunnen ikke forandret seg vesentlig mye fra den, og slikt gjør meg alltid litt usikker. Foretrekker jeg debuten for at den ar de beste låtene, fordi det da opplevdes nytt og friskt, eller er det rett og slett ei bedre plate? Noen ganger er jeg sikker. I tilfellet The Kills er jeg usikker.
Formelen er iallfall nogenlunde den samme. Alison Mosshart synger hest, slentrende og coolt opp på makker Jamie «Hotel» Hinces grove gitarer, med programmerte trommer og bassganger. Musikken er fortsatt bøyd bluesrock (det er sikkert mange som vil kalle det både indie og garasjerock, men det gir lite mening for undertegnede). Som en snill syntese av Royal Trux og The Raveonettes.
Det er lekkert utført, de kan sine saker, men det er dessverre for få av låtene som rekker å feste seg, og etter fem hele gjennomganger er jeg allerede i ferd med å gå lei. Slik var det ikke med debuten eller «Midnight Boom» (2008), plater jeg nok fortsatt vil uttrykke glede ved å ramle over igjen.
«Ash & Ice» har jeg sannsynligvis spilt gjennom fra start til slutt frivillig for siste gang. 50 minutter i strekk blir for mye når låtene ikke er bedre. Men jeg er fortsatt hypp på å se dem live.Snill, nostalgisk firer.
