ÅGE ALEKSANDERSEN
The Edge, fredag.
Det oser en viss ærefrykt over bare det å skulle introdusere, og da i hvert fall å skulle mene noe om selveste Åge Aleksandersen, som i går gjestet et bortimot fullsatt The Edge sammen med et samband av talentfulle musikere. Jeg tillater meg å droppe det første. Du trenger ikke være trønder for å påstå at Åge er en nasjonalskatt som alle burde oppleve før det er for sent. Det var tross alt en gjeng med godt voksne mannfolk som rocket scenen i går kveld – og visste hver og en av sine etterkommere hvordan en god konsert bør gjennomføres.
Det hender ofte at jeg er på konsert med unge, fremadstormende band med energiske tekster og solid grep om instrumentene, der jeg likevel synes opplegget blir kjedelig og lite ektefølt, gjerne uten at jeg greier å sette fingeren på hvorfor. Konserten i dag ga meg alle beskrivelser jeg følte jeg manglet.
Det oppsto en høytidelig stemning i lokalet da Edith Piafs «Non, je ne regrette rien» åpnet ballet, mens Åge sammen med sine ni (!) kompanjonger fant plass på scenen. Låtvalget passet godt med alderen på nesten samtlige – så det var lett å glemme hva det var vi egentlig kom for. Påminnelsen kom som et deilig slag i trynet i det «Levva Livet» bokstavelig talt blåses i gang med det råeste, tighteste samspillet jeg har opplevd i et åpningsnummer.
De er så sinnssykt kule der oppe – flere med langt hår, en med gullblazer og stokk (Bjørn Røstad), og en Tarzan i akrobatikk som svinger og hopper rundt på scenen mens han spiller elgitar som en guddommelig skikkelse (Skjalg Raaen). Det er på det meste fire ulike blåseinstrumenter i sving samtidig, til undertegnedes ørers store begeistring. Åges trofaste gitarist gjennom over 40 år, Gunnar Pedersen, leverte sakene på sjarmerende vis hele kvelden.
Musikken varierer på behagelig vis mellom gammelt og nytt, rocka slagere og gripende tekster. Det er allsang til «Lys og Varme», «Fire pils og en pizza» og «Rosalita», og det er dønn stille under «Ingen Nåde», tittelsporet på sist utgitte album, som omhandler reaksjonene på et overgrep mot et barn i ei menighet. Aleksandersens formidlingsevne gjennom tekst er unik – tekstene er geniale. Et annet høydepunkt her er «Dekksgutten» – der publikum på nydelig vis deltar i låtens intro.
Mens byens yngre garde satt hjemme i glede eller sorg over gratisbilletter til Glød, var de eldre samlet til en kvalitetsaften. Gjennomsnittsalderen må ha vært høy i publikum. Der musikken inviterer til hender i været og dans – var det ganske mange som helst holdt seg i ro og nøt musikken på sin måte.
Det er helt greit, og attpåtil ganske behagelig helga etter Rakettnatt. En eneste tilbakemelding til samtlige konsertgjengere over 45: det ikke er nødvendig å filme hele konserten på Snapchat, og det er ekstra irriterende når samtlige av dere har smarttelefoner med sånne flipp-deksler som stjeler dobbelt så mye utsikt for dem som står bak.
Etter en lengre fase av konserten med musikk færre hadde kjennskap til, uten at det slo ut negativt takket være energien på scenen, avsluttet gjengen på perfekt vis med «Min Dag», «Dains Me Dæ» og «Rio de Janeiro», etterfulgt av et covret ekstranummer i form «Twist and Shout», låten som er mest kjent i The Beatles’ versjon.
Jeg er ikke alltid videre begeistret over ordtaket «de eldste er fortsatt eldst», som gjerne brukes flittig blant dem som er livredde for å modernisere både holdninger og væremåte i takt med samfunnsutviklinga – men i går kveld var det ganske godt beskrivende. Åge Aleksandersen serverte et eksemplarisk stykke musikkhistorie som de færreste kan måle seg med. Neste gang du får mulighet til å se Åge live, bør du hive deg over billettene.