THE COFFINSHAKERS «Graves, Release Your Dead» (Svart Records)
Feedbacks ønsker har dessverre sjelden en profetisk konsekvens, men av og til skjer det heldigvis; for eksempel når man trygler og ber om at oppløste band skal finne tilbake, gå inn i studio igjen og gi oss mer musikk vi sulter og tørster etter. The Coffinshakers er ett av få unntak som bekrefter regelen.
I spalten «Rockens sorte får» skrev vi i 2020 om dette eminente bandet fra Karlstad, som dessverre aldri ble til del den kommersielle suksessen og den dype anerkjennelsen de burde fått. Som vi skrev da: Dette var ikke deres feil, men at verden er dum. Som den ofte er når det kommer til musikk og forholdet mellom kvalitet og popularitet. The Coffinshakers burde badet i utmerkelser, penger, champagne og bourbon.
De ble stiftet på midten av nittitallet, slapp debutskiva «We Are the Undead» i 1999, fulgte opp med den selvtitulerte andreskiva hele åtte år etterpå (samt fem, seks EP-er, alle i små opplag), for så å ende opp som et kultband samlere og fans fortsatt sørger på ordentlig for at ikke finnes mer.
I mellomtiden har frontfigur Rob Coffinshakers sluppet små drypp av superb solomateriale, som i en fornuftig verden hadde vekket enorm interesse og åtgaum verden over. Robert Fjällsby, som han heter, har en stemme som legger seg elegant mellom Johnny Cash og Lee Hazlewood, og som han også musiserer med i mer hardtslående band som Gehennah og Underground Fire.
I 2021 stod han dessuten i front for en av årets beste låter, som gjestevokalist til Nomotions «Something Out There», i noe som hørtes ut som en perfekt syntese av Nick Cave & The Bad Seeds og tidlig Sisters Of Mercy.
I fjor kom den lekre boksen «The Curse Of The Coffinshakers 1996 – 2016», så hittil uinnvidde kunne komplettere samlingene sine med den snasne katalogen deres.
Det var heldigvis ikke bare et skrømt fra grava, for nå er de pinadø tilbake, sånn på ordentlig, med ny skive og greier, og de leverer varene, som om de bare har ligget seks fot under og øvd kontinuerlig og ventet på å vende tilbake til oss vanlig dødelige.
«Graves, Release Your Dead» (for en helt enormt coffinshakete tittel!) er, takk og lov, umiskjennelig Coffinshakers. Rob synger med minst én fot i grava, og den mollstemte, melodiøse, velspilte og stemningsfulle musikken bergtar som om bandet har vært der hele tiden.
Tekstene er, selvsagt, fortsatt skrevet med glimt i øyet, og der fascinasjonen for posthum darkness skriker mot en, og med Robs gravkammerrøst som fremste våpen kryper låtene under huden og drar lytteren med ned i grava, akkompagnert av kirkeklokker, regn og knirkete og rustne kirkeporter. På en bra måte, selvsagt.
Sjansen for at dette bare skal bli lettbeint, morsom novelty-rock er stor, og det er derfor ganske risky det de holder på med, for fallhøyden ned i parodigrava er selvsagt stor.
Bandet står likevel fjellstøtt i vigslet jord, simpelthen fordi låtene er så himla sterke, og fordi de fremfører dem med finesse, produsert og arrangert helt perfekt. Akustiske gitarer smelter sammen med twangy elgitarer, stilige fioliner ligger over og gir musikken en tander tristesse; mens lyse, kvinnelige gospelstemmer tilfører dem en touch av sensuelle vibber.
Så utrolig kult det er med comebacks som føles ektefølte, at de har gått i studio fordi de fortsatt føler de har noe å gi, at dette er viktig for dem. Med et, for lengst, formidabelt liverykte, burde bandet være et selvsagt valg for festivalmarkedet i 2024.
Tør vi håpe at vi får se dem på nordlige breddegrader? Om ikke på festival, så i hvert fall på en tett klubb. Og gjerne i mørketida. Gjør i hvert fall deg selv en tjeneste og strøm eller kjøp skiva. Finnes også på lekker, blodrød vinyl, for dem som elsker slikt. Bare å be til høyere og onde makter, kle seg i sort, fylle glasset og skru lyden på 666.